tillit til rettssystemet

Sakkyndig oppnevning og manglende begrunnelse i barnefordelingssak

av
Barnefordelingssak, Sakkyndig oppnevning, Manglende begrunnelse, Høyesterett kjennelse, Fast bosted og samvær, Foreldrekonflikt, Rettslige prosedyrer, Rettssystemet i barnefordeling, Barneloven § 61, Lagmannsrettens avgjørelse, Tvisteloven krav til begrunnelse, Rettsvesenets rolle i barnefordeling, Barnets beste i rettssaker, Rettsikkerhet i barnefordelingssaker, Tillit til rettssystemet

I kjennelsen fra Høyesterett, HR-2021-1012-U, behandler ankeutvalget en sak som omhandler fast bosted og samvær for to fellesbarn etter bruddet mellom foreldrene. Kjennelsen dreier seg spesielt om lagmannsrettens avgjørelse om å ikke oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3 og mangelen på begrunnelse for denne beslutningen.

Bakgrunn: Saken har sin opprinnelse i 2017 da foreldrene avsluttet sitt samliv. Inntil nylig hadde de en avtale om fast bosted og samvær for barna, men uenigheter oppstod når mor ønsket å flytte. Faren brakte saken inn for Vestfold tingrett i juni 2020, som deretter avsa en dom som fastslo at barna skulle bo fast hos faren, og det ble fastsatt samværsordninger for mor.

Prosess i lagmannsretten: I forbindelse med anken til lagmannsretten ble det uenighet mellom partene om oppnevnelse av en sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3. Lagmannsretten valgte å oppnevne en sakkyndig etter § 61 nr. 4, men besluttet ikke å oppnevne en sakkyndig etter § 61 nr. 3, uten å gi en begrunnelse for denne avgjørelsen. Dette skapte tvil om hvorvidt lagmannsretten hadde vurdert partenes anførsler om oppnevning etter § 61 nr. 3.

Høyesterettens vurdering: Høyesterettens ankeutvalg påpekte at siden det var uenighet om hvilken sakkyndig som skulle oppnevnes, og om det skulle oppnevnes sakkyndig etter § 61 nr. 3, skulle lagmannsrettens avgjørelse vært truffet som en kjennelse. Dette innebærer krav om begrunnelse i henhold til tvisteloven.

Avgjørelse: Høyesterett kom til den konklusjonen at lagmannsrettens avgjørelse om oppnevning av sakkyndig manglet nødvendig begrunnelse, noe som gjorde det umulig å fastslå om lagmannsretten hadde vurdert partenes anførsler. Derfor ble lagmannsrettens avgjørelse opphevet. Samtidig ble det slått fast at den konstituerte lagdommeren som traff den opphevede avgjørelsen, allerede hadde fratrådt, og hans habilitet ble ikke ytterligere vurdert.

Sakskostnader: Høyesterett fastslo at den ankende parten skulle tilkjennes sakskostnader, og kravet ble innvilget.

Konklusjon: Kjennelsen HR-2021-1012-U illustrerer betydningen av å gi en tilstrekkelig begrunnelse for rettslige beslutninger, spesielt når det gjelder oppnevning av sakkyndige i barnefordelingssaker. Avgjørelser som påvirker barns liv må være godt gjennomtenkte og godt begrunnet for å sikre at barnets beste blir ivaretatt.

Denne kjennelsen understreker også viktigheten av å overholde rettslige prosedyrer, inkludert kravene til bruk av kjennelser når det er uenighet om sakkyndig oppnevning. På denne måten bidrar rettsvesenet til å opprettholde rettssikkerheten og tilliten til rettssystemet i barnefordelingssaker.

Den etiske dimensjonen av sakkyndiges arbeid i barnesaker

av
Etiske dimensjoner, sakkyndiges arbeid, barnesaker, etiske ansvar, upartiskhet, uavhengighet, barnets beste, faglig integritet, profesjonell praksis, etiske retningslinjer, rettferdighet i prosessen, tillit til rettssystemet, konfidensialitet, transparent praksis, respekt for parter, etiske dilemmaer, veiledning i etikk, etisk lederskap, beskytte barnets interesser, barnets rettigheter, barnets velferd, barnets synspunkter, barnets følelser, juridiske konsekvenser, profesjonelle konsekvenser, sakkyndiges troverdighet, etisk refleksjon, opplæring i etikk, rettferdighet, respekt for barnets beste.

Den sakkyndiges rolle i barnesaker er kompleks og kritisk. Deres utredning er avgjørende for rettens vurdering, og den kan ha betydelige konsekvenser for familiens fremtid. I dette arbeidet er den etiske dimensjonen en uunnværlig del av sakkyndiges praksis.

En sakkyndig er ikke bare en fagperson, men også en bærer av store etiske ansvar. Det er påkrevd at sakkyndige forvalter deres rolle med integritet, profesjonalitet og empati. Først og fremst skal de opptre upartisk og uavhengig. Det innebærer at de skal behandle alle parter rettferdig og uten fordommer. De skal ikke la personlige meninger, følelser eller interesser påvirke deres faglige vurderinger. Dette er fundamentalt for å sikre rettferdighet og tillit til prosessen.

En annen viktig etisk forpliktelse for sakkyndige er å beskytte barnets beste. Det vil si at sakkyndige alltid skal sørge for at barnets interesser, rettigheter og velferd er ivaretatt. Denne forpliktelsen krever at sakkyndige gjør grundige vurderinger og tar hensyn til alle relevante aspekter av barnets situasjon. De må også sikre at barnet får muligheten til å uttrykke sine synspunkter og følelser på en trygg og respektfull måte.

Sakkyndige har også en etisk plikt til å opptre profesjonelt og respektfullt overfor alle parter. Det inkluderer å være transparent om deres rolle, metoder og grenser. De skal informere parter om utredningens formål, prosedyrer og potensielle konsekvenser. De skal også ta hensyn til partenes følelser, bekymringer og rett til konfidensialitet.

Å holde seg til etiske standarder er viktig ikke bare for rettferdigheten og integriteten i prosessen, men også for sakkyndiges egen profesjonelle troverdighet og for tilliten til rettssystemet. Hvis en sakkyndig bryter etiske regler, kan det føre til at deres vurderinger blir trukket i tvil, og det kan også føre til juridiske eller profesjonelle konsekvenser.

Selv om det er klare etiske retningslinjer for sakkyndiges arbeid, kan det være utfordringer og dilemmaer i praksis. Hver sak er unik, og det er ofte ikke lett å håndtere komplekse og følsomme situasjoner. Derfor er det avgjørende at sakkyndige kontinuerlig reflekterer over deres etiske ansvar og søker veiledning eller opplæring når det er nødvendig.

Etisk praksis er hjertet av sakkyndiges arbeid i barnesaker. Uten det, vil rettferdighet, integritet og tillit være kompromittert. For å oppnå dette, må sakkyndige strebe etter å være mer enn bare kompetente fagpersoner. De må også være etiske ledere som er villige til å stå opp for rettferdighet, respekt og barnets beste.