Barneloven i Norge har gjennomgått flere endringer når det gjelder reguleringen av barnets bosted etter foreldrenes samlivsbrudd. Spesielt interessant er bestemmelsen i § 36, som omhandler mulighetene for fast og delt bosted. Denne bestemmelsen har betydning for hvordan foreldre kan avtale eller få rettslig bestemt hvor barnet skal bo fast etter at de har gått fra hverandre.
Barnelovens § 36 første ledd åpner for at foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast enten hos begge foreldrene (delt bosted) eller hos én av dem. Lovgiverne har bevisst lagt vekt på å likestille disse alternativene, uten å antyde at den ene ordningen er mer fordelaktig enn den andre. Det avgjørende kriteriet for valg av bostedsordning er alltid barnets beste interesser, en vurdering som må tas på individuell basis.
I de tilfeller der foreldrene ikke blir enige, slår barneloven fast at retten må avgjøre hvor barnet skal bo fast. Særlige grunner kan imidlertid føre til at retten bestemmer at barnet skal bo fast hos begge foreldrene. Denne muligheten ble introdusert i loven i 2010 og representerer en viktig anerkjennelse av at delt bosted kan være en god løsning for barnet under visse omstendigheter.
Avgjørelsen om fast bosted innebærer en konkret vurdering som tar hensyn til flere faktorer, inkludert barnets tilknytning til hver av foreldrene, barnets egne ønsker, foreldrenes personlige egenskaper og evnen til å tilby daglig omsorg. Selv om delt bosted forutsetter at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene, er det ikke et absolutt krav for å definere en ordning som delt bosted. Hovedforskjellen på delt bosted og en utvidet samværsordning ligger i hvordan beslutningsmyndigheten er fordelt mellom foreldrene.
Domstolens adgang til å avgjøre delt bosted ble grundig utredet i NOU 2008:9 “Med barnet i fokus”, og lovendringene ble vedtatt i Ot.prp.nr.104 (2008–2009). Utredningen understreket at delt bosted kan være en god løsning, men at det krever spesielle forutsetninger for å fungere godt. Blant annet må foreldrene ha god samarbeidsevne, bo geografisk nær hverandre, og barnet må trives med ordningen.
I 2015 ble spørsmålet om delt fast bosted reist på nytt, og departementet vurderte to alternative forslag. Etter en omfattende høring ble det besluttet å videreføre gjeldende rett, med delt fast bosted som første eksempel på hva foreldrene kan avtale. Denne endringen trådte i kraft 1. januar 2018 og representerer en videreføring av lovens fokus på barnets beste og foreldrenes avtalefrihet