Barneretten virker ofte å få en overfladisk behandling hos mange advokater. Dette til tross for at barneretten forvalter de viktigste verdiene av alle lovene. Mange advokater tar på seg saker etter barneloven svært sporadisk og har ikke satt seg tilstrekkelig inn i barneloven til at de kjenner barnelovens særlige prosessregler.
Jeg opplever regelmessig at advokater både fra små og store advokatfirmaer begjærer sin klient frifunnet i tilsvaret til tingretten. Barneloven § 58 har en egen bestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde i saker etter barneloven. § 58 i barneloven er lex specialis i forhold til bestemmelsene i tvisteloven om stevning og tilsvar. Det vil si at de går foran det som der fremgår skal være med i stevninger og tilsvar. Det er saksøktes tilkjennegivelse av den løsningen saksøkte mener er best for barnet som skal fremkomme av påstanden. Det vil være utiktig at en påstand om samvær av et visst omfang eller om hvor barnet skal bo fast, møtes med en påstand om frifinnelse. Dersom stevningen er slik den ofte utformes,vil den inneholde påstand om at barnet skal bo fast hos den ene. Da vil det naturlige tilsvaret være tilkjennegivning av hvor saksøkte mener barnet skal bo fast. Dersom det er enighet om dette spørsmålet er det ikke sannsynlig at det vil ende for retten. Det vises da spesielt til at partene plikter å mekle hos familievernkontoret før saken bringes inn til retten. Dette skal være gjort ikke mer enn 6 mnd i forveien for at stevning tas ut for tingrette.
Videre er det ofte slikat det er uenighet også om samværsomfanget, eller bare samværet. Noen stevninger og tilsvar vil spesifisere i påstanden akkurat hvor mye samvær en mener er riktig, mens de fleste vil gi uttrykk for at dette skal være opp til rettens skjønn, samtidig som det i stevningen eller tilsvaret redegjøres for hvilke momenter som i en slik vurdering bør være utslagsgivende.
Foreldreansvaret er mer sjeldent at gjøres til gjenstand for rettslig behandling. I dag er det vanlig at begge partene har del i foreldreansvaret, men at det i situasjoner hvor den ene har lite eller ingen kontakt med barnet så har bostedsforelderen dette alene.
Til slutt i påstanden er det vanlig å ha med et punkt om saksomkostninger. Dette punktet skrives på to forskjellige måter og er ofte et tema fra klientens side i samtaler med meg som advokat. Dersom man skriver at saksøker tilkjennes sakens omkostninger, er dette det samme som at man skriver at saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger. Begge formuleringene er vanlige og betyr at den andre betaler sakens omkosninger. Vær derimot forberedt på at det i de fleste saker etter barneloven kapittel 7 (fast bosted, samvær og foreldreansvar) har utviklet seg slik at partene må dekke sine egne saksomkostninger. Det forventes at det i neste oppdatering av barneloven vil komme klare føringer på dette med saksomkosninger som særregel foran tvistelovens regler, men fortsatt er det i prinsippet slik at den som får medhold fullt ut eller i det vesentligste skal ha sine omkostninger dekket av motparten. Retten, spesielt tingrettene, har en tendens til å legge til grunn at begge partene hadde grunn til at saken skulle behandles og/eller komme til et resultat som ligger et sted i mellom partenes påstander. For så å legge til grunn at partene dekker sine egne omkostninger. Da saker etter barneloven kapittel 7 ikke er underlagt fri rådighet vil dette spesielt være en naturlig løsning dersom resultatet ligger utenfor begge partenes vurdering av hva som er best for det aktuelle barnet.