I vår evige søken etter klarhet innenfor juridiske grenser, utforsker dette innlegget en spesifikk dynamikk: avtaler om delt fast bosted med en skjevdeling av oppholdstid. Her avdekker vi de subtile nyansene og kompleksiteten som kan oppstå når partene inngår en avtale som tilsynelatende balanserer på grensene av loven.
Vi går rett til kjernen av spørsmålet: Når betraktes en avtale som delt bosted, spesielt når den innebærer at barnet oppholder seg vesentlig mer hos den ene forelderen? Er avtalen i henhold til loven, eller er det haker ved det juridiske aspektet? En forståelse av barneloven § 36 blir avgjørende for å avklare dette.
Barneloven § 36 mangler en eksplisitt angivelse av hvor mye tid barnet må tilbringe hos hver forelder for at delt bosted skal gjelde. Et dypdykk i NOU 2008:9 avdekker at den underforståtte forståelsen var omtrent lik tid med begge foreldre. Men kan foreldre avtale en skjevdeling som 60/40? Her møter vi et spenningsfelt mellom den underforståtte tolkningen og avtalefriheten.
Prop. 161 L (2015–2016) tilfører en viktig dimensjon. Selv om avtalefriheten eksisterer, må oppholdstiden være betydelig for at delt bosted skal være gyldig. Men hvor går grensen for “betydelig tid”? Loven gir ikke klare retningslinjer, bare referanser til tidligere forarbeider.
Sivilombudet hevder at 35 % tid hos en forelder og 65 % hos den andre kan fortsatt regnes som delt bosted. Samtidig, har Borgarting lagmannsrett stilt spørsmål ved en 9/5-fordeling. Arbeids- og velferdsdirektoratet har tilført at en tredjedel oppholdstid hos hver forelder kan være en minimal terskel for delt bosted.
Referanse: Barneloven § 36, NOU 2008:9, Prop. 161 L (2015–2016), SOM-2021-99, Borgarting lagmannsrett, Arbeids- og velferdsdirektoratet