traumer hos barn

Sakkyndiges vurderinger hvor temaet er samvær under tilsyn

av
Hva er den sakkyndiges rolle i foreldretvister? Hvordan vurderer en sakkyndig barnets opplevelse av samvær? Hvordan håndteres situasjoner der barn har vært utsatt for vold? Hvilke faktorer vektlegges i den sakkyndiges vurdering? Hvordan bidrar den sakkyndige til domstolens avgjørelser?

Den sakkyndiges rolle i foreldretvistsaker, spesielt i forbindelse med samvær under tilsyn, er en kritisk komponent for å sikre barnets beste. Sakkyndige, ofte psykologer eller andre fagfolk med relevant ekspertise, blir involvert for å gjøre en objektiv og grundig vurdering av situasjonen, med et spesielt fokus på barnets velferd og behov.

En sakkyndig kan gjennomføre en dyptgående vurdering av hvordan samværet potensielt vil påvirke barnet. Dette innebærer en evaluering av barnets tidligere erfaringer med samvær, om disse erfaringene har vært positive, negative eller nøytrale. I tilfeller der barnet har hatt ubehagelige, forvirrende eller skremmende opplevelser under tidligere samvær, vil disse erfaringene veie tungt i den sakkyndiges vurdering.

I situasjoner der barn har vært utsatt for eller vært vitne til vold, er sakkyndiges rolle enda mer kritisk. Den sakkyndige vil nøye vurdere de potensielle skadevirkningene av disse traumatiske opplevelsene. Det er viktig å forstå at eksponering for vold kan ha varige psykologiske effekter på et barn, og at disse må tas med i betraktning når man vurderer om samvær med tilsyn er hensiktsmessig. Den sakkyndige vil analysere om samværet, selv under tilsyn, kan gjenopplive traumer eller forsterke negative følelser hos barnet.

I tillegg vil den sakkyndige vurdere ulike aspekter ved barnets og foreldrenes forhold. Dette kan inkludere barnets tilknytning til samværsforelderen, barnets uttrykte ønsker og behov, samt foreldrenes evne til å ivareta barnets velferd under samværet. Den sakkyndige kan også gi anbefalinger om hvordan samværet kan gjennomføres på en måte som er minst belastende for barnet.

Den sakkyndiges rapport og vurderinger blir deretter en viktig del av grunnlaget for domstolens avgjørelse i saken. Domstolen støtter seg på den sakkyndiges faglige vurderinger for å ta en beslutning som best ivaretar barnets interesser og velferd.

Hvorfor forblir barn taus om vold?

av
selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme

I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold og overgrep. Dessverre er realiteten annerledes. Mange barn lider i stillhet, utsatt for vold fra voksne og jevnaldrende, ofte uten å dele sin smerte med noen. Hva får barn til å tie om volden de opplever? Dette er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Å forstå hvorfor barn ikke rapporterer voldelige hendelser er en kompleks oppgave. Noen av årsakene som ofte kommer til syne er:

1. Manglende forståelse: Noen barn vet ikke engang at det de opplever er vold, eller de er uvitende om at vold mot dem er ulovlig. Dette fører til at de ikke varsler noen om situasjonen.

2. Normalisering av vold: Noen barn kan tro at det er vanlig å bli utsatt for vold, spesielt hvis det skjer jevnlig i hjemmet eller miljøet rundt dem. De ser kanskje ikke volden som noe unormalt.

3. Skyld og ansvar: Barn kan føle en ufortjent følelse av skyld eller ansvar for volden de utsettes for. Dette kan være forårsaket av manipulasjon eller trusler fra overgriperen.

4. Mangel på tillit: Noen barn har mistet tilliten til voksne eller myndighetsfigurer, og tror derfor ikke at de vil bli trodd eller at hjelp vil komme hvis de snakker ut.

5. Frykt for represalier: Overgripere kan true barna med alvorlige konsekvenser hvis de avslører volden. Dette skaper en frykt for “systemet” eller at barnevernet vil gripe inn på en måte som gjør situasjonen verre.

6. Mangel på informasjon: Noen barn vet ikke hvor de skal henvende seg for hjelp eller hvordan de kan få støtte. Manglende tilgjengelighet av informasjon og hjelpetjenester kan være en barriere.

7. Troen på at de ikke blir tatt seriøst: Enkelte barn kan ha prøvd å fortelle om vold tidligere, men føler at de ikke ble lyttet til eller tatt seriøst, noe som gjør at de ikke lenger vil dele sin opplevelse.

Det er viktig å merke seg at disse grunnene ikke er uttømmende og kan variere fra situasjon til situasjon. Å hjelpe barn til å bryte tausheten og dele sine erfaringer med vold er en kompleks oppgave som krever sensitivitet og støtte fra omsorgspersoner og samfunnet som helhet.

Barn som har opplevd vold fortjener beskyttelse, støtte og hjelp til å komme seg gjennom traumene de har blitt påført. Dette kan bare oppnås ved å skape et miljø hvor barn føler seg trygge og ivaretatt når de bestemmer seg for å dele sin historie. Det er vår kollektive plikt å arbeide mot en verden hvor barn ikke lenger blir tvunget til å bære byrden av vold i stillhet.

Kilde: Fakta om vold mot barn – Redd Barna