tvangskraft

Hvorfor kan fylkesmannen gi tvangskraft til foreldreavtaler, og hva betyr dette for barnet?

av
Barneloven § 55, foreldreansvar, fast bosted, samvær, fylkesmannen, meklingsattest, barnets beste, barns rettigheter, samlivsbrudd, foreldreavtale, tvangskraft, barnets stemme, rettssikkerhet, familierett, foreldretvist, samarbeid etter samlivsbrudd, barnesamtaler, barneverntjenesten, sosialtjenesten, fylkesmannens rolle, reisekostnader ved samvær, amikabel løsning, barns velvære

Når to foreldre skiller lag, står de overfor viktige beslutninger om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsordninger. Ifølge barneloven § 55 i Norge, har foreldre muligheten til å gi disse avtalene tvangskraft gjennom fylkesmannen. Men hva innebærer dette, og hvordan sikres barnets beste i denne prosessen?

Foreldrenes enighet som grunnlag for tvangskraft

For at fylkesmannen skal gi en avtale tvangskraft, er det et grunnleggende krav at begge foreldrene ber om det. Dette betyr at foreldrene må ha kommet til enighet om viktige beslutninger angående barnet etter samlivsbruddet. En gyldig meklingsattest er også nødvendig, noe som sikrer at en profesjonell har bistått i å nå en avtale som tjener barnets interesser.

Barnets beste som hovedfokus

Det sentrale vilkåret for at fylkesmannen skal godkjenne en slik avtale er at den først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer en grundig vurdering av avtalen i lys av barnets behov og interesser. Fylkesmannen har en selvstendig plikt til å vurdere om avtalen samsvarer med barnets beste.

Inkludering av barnets stemme

Barneloven § 31 understreker barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem direkte. Fylkesmannen må derfor forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sin mening. I praksis antas det at fylkesmenn sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, særlig hvis det er konsensus om hva barnet mener.

Rettssikkerhet og enkelhet i prosessen

Ved å beholde adgangen til å gi avtaler tvangskraft når foreldrene er enige, sikres nødvendige rettssikkerhetskrav samtidig som prosessen blir enkel og kostnadsfri for partene. Dette systemet fremmer også en viss praktisk erfaring for fylkesmennene på dette området, gitt deres fortsatte ansvar for informasjon og veiledning.

Fylkesmannens rolle i reisekostnader ved samvær

Interessant nok beholdt fylkesmannen også myndigheten til å avgjøre saker om reisekostnader ved samvær, dersom begge foreldrene ønsker det. Dette viser en bredere rolle fylkesmannen spiller i å opprettholde en rettferdig og hensiktsmessig ordning for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

Avsluttende Tanker

Prosessen styrt av fylkesmannen i slike saker er essensiell for å sikre at barnets behov blir prioritert. Samtidig gir det en strukturert og rettferdig tilnærming for foreldre som søker en amikabel løsning etter samlivsbrudd. I hjertet av denne prosessen ligger det viktige prinsippet om å lytte til og respektere barnets stemme, noe som er avgjørende for deres velvære og utvikling.

Barneloven § 65 – Hvordan fungerer tvangsfullbyrdelse av avgjørelser etter barneloven?

av
tvangsfullføring, barneloven, foreldreansvar, fast bosted, samværsrett, tvangsfullbyrdelsesloven, tvangskraft, rettsforlik, innkreving, tvangsbøter, skatteetaten, Statens innkrevingssentral, barnets beste, rettigheter for barn, tvangsfullbyrdelse, foreldreansvaret, praktiske endringer, rettskraftig avgjørelse, barnets deltakelse, barnets interesser, juridisk prosess, rettssystemet, barnelovens endringer, beslutninger om samvær, juridisk veiledning, advokat, barnerett, tvangsmulkt, rettsforlikets omfang, familierett

Å forstå tvangsfullføring av juridiske avgjørelser i forbindelse med foreldreansvar, bosted og samværsrett innebærer en utforskning av tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 13. Hva skjer når en avgjørelse skal gjennomføres med tvang? Hva er de spesifikke tvangsgrunnlagene for tvangsfullføring? Disse spørsmålene belyses gjennom Barneloven § 65, som gir oss innsikt i hvordan rettssystemet håndterer tvangsfullføring av ulike typer beslutninger.

Vedtak truffet av statsforvaltaren om tvangskraft for avtaler i henhold til § 55 er særlige tvangsgrunnlag. Det samme er rettskraftige dommer og rettsforlik. Men hva betyr det i praksis? Spørsmålet er hvordan? For eksempel kan tvangsfullføring av beslutninger om foreldreansvar og bosted fastsettes ved henting eller tvangsbot. Hva med samværsrett? Her er det tvangsbot som er aktuelt.

Men ikke alt kan tvangsfullføres. Det er nødvendig å balansere tvangsfullføring med hensynet til barnets velferd. Når det er fare for fysisk eller psykisk skade, er tvangsfullføring ikke en aktuell løsning. Det er viktig å sikre at tvangsfullbyrdelse ikke setter barnets helse i fare.

Hva med barnets mening? Barneloven § 65 tar høyde for dette ved å inkludere barnets stemme. Barnets mening skal veie tungt, basert på alder og modenhet. Tvangsfullbyrdelse skal ikke tvinges på barnet mot deres vilje, med mindre hensynet til barnet krever det.

For å tilrettelegge gjennomføringen av fastsatt samvær, kan retten gjøre praktiske endringer. Dette er for å sikre at beslutningene kan gjennomføres på en smidig måte, til det beste for alle parter.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral håndterer tvangsbøter. Innkreving skjer kun på forespørsel. Men hva med begrensninger? Boten kan ikke kreves inn for mer enn åtte uker av gangen. Det er viktig å følge reglene for innkreving for å sikre en rettferdig prosess.

Barneloven § 65 har blitt endret i 2017 for å harmonisere reglene med tvangsfullbyrdelsesloven og for å skape et mer strukturert regelverk. Endringene omfatter flere punkter i prosessen og er gjort for å gjøre regelverket mer tilgjengelig for alle parter. Dette sammen med andre endringer gir en helhetlig forståelse av hvordan tvangsfullføring av avgjørelser fungerer.

Samlet sett gir Barneloven § 65 oss en inngående innsikt i tvangsfullbyrdelsesprosessen, og hvordan ulike avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samværsrett håndteres. For å forstå de konkrete detaljene og implikasjonene, må man også se til tvangsfullbyrdelsesloven for en komplett forståelse av regelverket.

Rettsforlik vs. utenrettslig forlik: Hvorfor rettsforlik kan være det beste alternativet

av
rettsforlik, dom, tvangskraft, utenrettslig forlik, rettskraftig dom, barneloven, §60, §65a, tvang, rettssak, forhandlinger, forliksrådet, forliksklage, partsforhold, forliksavtale, tvisteløsning, rettssystemet, juridisk, tvist, kompromiss, juridisk avtale, tvangsgjennomføring, tvangsfullbyrdelse, rettskrav, rettsvern, tvisteløsning utenfor domstolene, forhandlingsteknikk, alternative tvisteløsningsmetoder, rettslig avtale, rettskrav, tvangsgjennomføring

Når det kommer til å løse en tvist mellom to parter, er det flere måter å gjøre det på. En av de vanligste måtene er å inngå et forlik. Men det er viktig å være klar over forskjellen mellom et rettsforlik og et utenrettslig forlik. Her vil vi forklare hva som skiller de to, og hvorfor det kan være lurt å velge et rettsforlik.

Rettsforlik har samme virkning som en dom

Det viktigste å være klar over er at et rettsforlik har samme virkning som en dom. Det vil si at begge parter er forpliktet til å følge det som er avtalt, og dersom en part ikke overholder avtalen, kan den andre parten bruke tvang for å gjennomføre det avtalte. Rettsforliket har tvangskraft, som betyr at man kan få tvangskraftige avgjørelser etter barneloven § 60 og § 65a hvis det skulle bli nødvendig.

Utenrettslig forlik har ikke samme virkning

På den andre siden har et utenrettslig forlik ikke samme virkning som en dom eller et rettsforlik. Selv om begge parter er enige om en avtale, kan man ikke bruke tvang for å gjennomføre den hvis den andre parten ikke overholder avtalen. Dette kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Man har ikke samme rettsvern som man har med et rettsforlik.

Velg rettsforlik hvis du ønsker tvangskraft

Hvis man vil ha en avtale som har tvangskraft, bør man velge et rettsforlik. Det gir deg som part en større trygghet og sikkerhet i forhold til å få gjennomført avtalen. Selv om det kan være fristende å velge enklere løsninger som et utenrettslig forlik, kan det bli en kostbar erfaring hvis det ikke fungerer som man ønsker.

Konklusjon

For å oppsummere: rettsforlik og rettskraftig dom har tvangskraft og gir deg mulighet til å bruke barneloven § 60 og § 65a hvis det blir nødvendig å tvinge den andre parten til å følge avtalen. Utenrettslig forlik har ikke samme virkning, og det kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Derfor kan det være lurt å velge et rettsforlik hvis man ønsker tvangskraft og større trygghet i avtaleforholdet.

Rettskraft og tvangskraft

av

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.

 

Bindende avtale om bosted og samvær

av

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.

Tvangsfullbyrdelse når man ikke har en dom fra retten

av

Barneloven har en egen bestemmelse om tvang, barneloven § 65. Etter § 65 kan man be retten om en kjennelse på at man skal kunne idømme tvangsbøter for en bostedsforelder som ikke følger en samværsavtale og man skal kunne få bistand av politiet for en bostedsforelder hvor samværsforelderen ikke kommer tilbake med barnet etter avtale (noen rimelighetsgrenser må påregnes.) Men hva med når partene har en muntlig eller skriftlig avtale de har etterlevd i kort eller lang tid?

Dersom partene ikke har en dom kan en ikke anvende § 65 som tvangsbestemmelse. Da er det mest naturlig at en i “nødsituasjon” krever en midlertidig avgjørelse etter bl. § 60. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige før de er rettskraftige og disse vil da kunne være effektive hvis målet er raskt å etablere en situasjon hvor tvangskraft er nødvendig.

Rettskraft og tvangskraft

av

Hva er rettskraft og hva er tvangskraft? I barneloven er det ikke alltid at disse to inntrer samtidig. Rettskraft har en dom eller en kjennelse når den ikke lengre kan ankes videre. For tingretten betyr det når ankefristen til lagmannsretten er utgått (vanligvis 1 mnd ved dom) og for lagmannsretten betyr det når ankefristen til Høyesterett er utgått (det er få saker Høyesterett tar opp til behandling.) Man kan også få rettskraft dersom man inngår et rettsforlik. Et rettsforlik blir rettskraftig med en gang det er undertegnet i retten. Et tips er derfor å være obs på om det er en sak hvor barnet trenger tilvenning til et nytt samværssystem eller lignende. I slike tilfeller så bør all opptrapping/tilvenning inngå i forliket.

Tvangskraft derimot betyr når man kan benytte tvangsmidler som tvangsbot eller tvangshenting. I dommer sammenfaller tidspunktet for rettskraft og tvangskraft. At noen midler krever at man igjen går til retten er en egen prosess. Det er verdt å merke seg at midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 blir tvangskraftig med en gang de er avsagt. Det er derfor ikke slik at man må vente til ankefristen er ute før dommen/kjennelsen kan håndheves. Et praktisk eksempel er hvor en forelder som har omsorgen sier at nå flytter han/hun barnet til en annen kant av landet. Samværsforelderen ønsker ikke dette og ber om en midlertidig avgjørelse i retten, samtidig som det bes om en varig avgjørelse. Dersom den midlertidige avgjørelsen medfører at samværsforelderen får omsorgen frem til saken skal avgjøres endelig, så er flyttingen stoppet uten at man må vente på at ankefristen går ut. Her opplever jeg at mange advokater ikke vet at systemet er slik og ikke kjenner til innholdet i barneloven § 65.