Samværssabotasje og avlysing av samvær

Hva er samværssabotasje?, Hvordan kan samværssabotasje dokumenteres?, Når kan en forelder ilegges tvangsmulkt for samværssabotasje?, Hvordan kan samværssabotasje påvirke avgjørelser om foreldreansvar og bosted?, Hva sier barneloven om barnets rett til samvær med begge foreldre? samværssabotasje, avlysing av samvær, barneloven, foreldreansvar, barnets beste, samværsrett, konflikthåndtering, tvangsmulkt, barnefordeling, samværsavtale, foreldresamarbeid, foreldrekonflikt, barns rettigheter, samværsordning, rettssaker om samvær, omsorgsovertakelse, samværsvegring, barneloven § 43, barneloven § 42.

Samværssabotasje inntrer når et avtalt eller fastsatt samvær ikke gjennomføres uten at det foreligger en god grunn. Dette problemet oppstår oftest når den forelderen barnet bor fast hos, av personlige grunner unnlater å overholde samværsavtalen. Men det kan også være tilfelle der samværsforelderen ikke møter opp som avtalt.

Det er anerkjent at en rimelig grunn til å avlyse samvær kan være når barnet er alvorlig sykt og derfor bør holdes hjemme. I disse tilfellene kreves det imidlertid ikke legeerklæring. Hvis en av foreldrene aktivt nekter samvær og holder barnet borte uten gyldig grunn, betraktes dette som samværssabotasje. Det kan imidlertid være utfordrende å bevise samværssabotasje, særlig når sykdom eller andre hindringer blir brukt som forklaring.

Når det gjelder vurderingen av om samværssabotasje foreligger, er det viktig å ta hensyn til frekvensen av avlysninger, om forelderen varsler i henhold til loven og sannsynligheten for de påberopte grunnene, spesielt i tilfeller med høyt konfliktnivå.

Hvis det foreligger samværssabotasje, gir barneloven mulighet for å søke ny avgjørelse angående foreldreansvar eller fast bosted, jf. § 43 femte ledd. Dette gjelder selv om den eksisterende avtalen er bindende.

I noen tilfeller kan vedvarende, systematisk, sabotasje av samvær føre til at omsorgen for barnet overføres til den forelderen som best kan sikre barnet kontakt med begge foreldre. Høyesteretts avgjørelser viser at ved alvorlig samværssabotasje kan daglig omsorg overføres til den andre forelderen, forutsatt at denne er i stand til å tilrettelegge for samvær med den andre forelderen og at dette er til barnets beste.

Retten må også vurdere om barnets samværsvegring er forårsaket av konflikter eller ønsker fra den forelderen barnet bor fast med, eller om det er andre årsaker til vegringen.

Det er viktig å merke seg at selv om barnet selv ikke ønsker å delta i samvær, er den andre forelderen pliktig til å bidra til at samværet gjennomføres. Barneloven § 42 fastsetter at begge foreldre har et gjensidig ansvar for å sikre at samværsretten blir oppfylt.

Hvis en forelder systematisk hindrer samvær uten gyldig grunn, kan det vurderes å ilegge vedkommende tvangsmulkt. Dette er et pressmiddel for å oppmuntre til etterlevelse av samværsavtalen. Imidlertid kan tvangsmulkt bare ilegges hvis det ikke foreligger en god grunn for avlysning av samværet.

Samværssabotasje er et komplekst og følsomt tema i barnefordelingssaker. Det er essensielt å vurdere hver enkelt sak nøye for å sikre at barnets beste ivaretas, samtidig som rettighetene til begge foreldrene respekteres.

Barneloven § 65 – Hvordan fungerer tvangsfullbyrdelse av avgjørelser etter barneloven?

tvangsfullføring, barneloven, foreldreansvar, fast bosted, samværsrett, tvangsfullbyrdelsesloven, tvangskraft, rettsforlik, innkreving, tvangsbøter, skatteetaten, Statens innkrevingssentral, barnets beste, rettigheter for barn, tvangsfullbyrdelse, foreldreansvaret, praktiske endringer, rettskraftig avgjørelse, barnets deltakelse, barnets interesser, juridisk prosess, rettssystemet, barnelovens endringer, beslutninger om samvær, juridisk veiledning, advokat, barnerett, tvangsmulkt, rettsforlikets omfang, familierett

Å forstå tvangsfullføring av juridiske avgjørelser i forbindelse med foreldreansvar, bosted og samværsrett innebærer en utforskning av tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 13. Hva skjer når en avgjørelse skal gjennomføres med tvang? Hva er de spesifikke tvangsgrunnlagene for tvangsfullføring? Disse spørsmålene belyses gjennom Barneloven § 65, som gir oss innsikt i hvordan rettssystemet håndterer tvangsfullføring av ulike typer beslutninger.

Vedtak truffet av statsforvaltaren om tvangskraft for avtaler i henhold til § 55 er særlige tvangsgrunnlag. Det samme er rettskraftige dommer og rettsforlik. Men hva betyr det i praksis? Spørsmålet er hvordan? For eksempel kan tvangsfullføring av beslutninger om foreldreansvar og bosted fastsettes ved henting eller tvangsbot. Hva med samværsrett? Her er det tvangsbot som er aktuelt.

Men ikke alt kan tvangsfullføres. Det er nødvendig å balansere tvangsfullføring med hensynet til barnets velferd. Når det er fare for fysisk eller psykisk skade, er tvangsfullføring ikke en aktuell løsning. Det er viktig å sikre at tvangsfullbyrdelse ikke setter barnets helse i fare.

Hva med barnets mening? Barneloven § 65 tar høyde for dette ved å inkludere barnets stemme. Barnets mening skal veie tungt, basert på alder og modenhet. Tvangsfullbyrdelse skal ikke tvinges på barnet mot deres vilje, med mindre hensynet til barnet krever det.

For å tilrettelegge gjennomføringen av fastsatt samvær, kan retten gjøre praktiske endringer. Dette er for å sikre at beslutningene kan gjennomføres på en smidig måte, til det beste for alle parter.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral håndterer tvangsbøter. Innkreving skjer kun på forespørsel. Men hva med begrensninger? Boten kan ikke kreves inn for mer enn åtte uker av gangen. Det er viktig å følge reglene for innkreving for å sikre en rettferdig prosess.

Barneloven § 65 har blitt endret i 2017 for å harmonisere reglene med tvangsfullbyrdelsesloven og for å skape et mer strukturert regelverk. Endringene omfatter flere punkter i prosessen og er gjort for å gjøre regelverket mer tilgjengelig for alle parter. Dette sammen med andre endringer gir en helhetlig forståelse av hvordan tvangsfullføring av avgjørelser fungerer.

Samlet sett gir Barneloven § 65 oss en inngående innsikt i tvangsfullbyrdelsesprosessen, og hvordan ulike avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samværsrett håndteres. For å forstå de konkrete detaljene og implikasjonene, må man også se til tvangsfullbyrdelsesloven for en komplett forståelse av regelverket.

Medhold i tvangsbot – hva nå? (Inndriving av tvangsmulkt)

 

samværssabotasje Medhold i tvangsbot - hva nå? (Inndriving av tvangsmulkt)

Hvis du har fått medhold i at den som saboterer samværet skal betale tvangsbot etter barneloven § 65, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, så skal bostedsforelderen betale en bot hver gang samværet ikke blir gjennomført.

Boten skal kreves inn av namsmannen og statskassen får pengene. Men hvordan vet Statens innkrevingssentral at samværet er sabotert og hvordan skjer rapporteringen?

§ 13-14.Fullbyrdelsesmåte

(tredje ledd) Blir oppfyllelsen søkt fremtvunget ved mulkt, gjelder § 13-8 tredje til femte ledd tilsvarende.

 

§ 13-8.Fullbyrdelsesmåte

Mulkten tilfaller statskassen og skal betales til namsmannen. Tvangsmulkten inndrives etter reglene i denne loven om inndriving av pengekrav etter begjæring av saksøkeren. Den kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Lar saksøkeren det gå lengre tid med inndrivingen, løper ingen videre mulkt før den påløpte mulkten er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Når saksøkte godtgjør at utleveringskravet er oppfylt, eller sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet, skal retten på saksøktes begjæring stanse inndrivingen av mulkten og oppheve utlegg som måtte være gitt. Dette gjelder bare mulkt som er påløpt etter oppfyllelsen eller etter at hindringen er inntrådt.

Inndrivingen av kravet skjer som utgangspunkt etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 7 om utlegg.

§ 7-6.Foreleggelse av begjæringen

Finner namsmannen at begjæringen kan tas til følge, skal begjæringen meddeles saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Saksøkte skal i oppfordringen gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, på at ytterligere kostnader vil påløpe om utlegg blir tatt, og på at utlegg kan unngås ved at kravet med renter og kostnader betales innen fristen etter første punktum. Det kan samtidig opplyses om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning.

Ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f skal saksøkte dessuten oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til saksøkerens krav. Saksøkte skal også oppfordres til å opplyse om vedkommende ønsker at namsmannen anmoder saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte med sikte på å finne frem til en nedbetalingsordning eller en annen minnelig løsning. Saksøkte skal opplyses om at saken vil bli behandlet i forliksrådet eller hevet dersom det reises innvendinger mot kravet og saksøkte ikke har bedt namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte. Dersom saksøkte samtidig varsles om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning, skal det opplyses at berammelsen faller bort dersom saksøkte reiser innvendinger mot kravet eller ber namsmannen anmode saksøkeren om å sette seg i forbindelse med saksøkte.

Vil tvangsfullbyrdelsen ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse til saksøkte unnlates. Dette gjelder likevel ikke ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f.

Det er altså fortsatt en del prosess selv om du har fått medhold i tvangsbot etter samværsabotasje fra bostedsforelderen.

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.