Men hva betyr nå egentlig det? og hvor er det lovfestet?
§ 11-4 i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) av 17. juni 2005 (LOV-2005-06-17-90) omhandler unntak fra hovedreglene om disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Denne paragrafen er viktig for å forstå i hvilke tilfeller retten ikke er bundet av partenes prosesshandlinger.
Kjernen i tvisteloven § 11-4
Paragrafen fastslår at i visse typer saker, der offentlige hensyn spiller en rolle, kan retten ta beslutninger som overskrider partenes rådighet i søksmålet. Disse sakene inkluderer spørsmål om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36, og andre lignende tilfeller. Dette betyr at retten har en viss frihet til å vurdere saken ut fra offentlige hensyn, selv om dette avviker fra det som partene har lagt fram.
Sammenheng med andre lovbestemmelser
§ 11-4 må sees i sammenheng med § 21-2 annet ledd i tvisteloven, som pålegger retten å sikre at bevisføringen gir et forsvarlig grunnlag for avgjørelsen. Denne paragrafen representerer et avvik fra den generelle regelen i § 11-2 om disposisjons- og forhandlingsprinsippet, og har ikke noe direkte motstykke i tidligere lovgivning.
Bakgrunn og betydning
Basert på Norges offentlige utredninger (NOU § 5-3), er hensikten med § 11-4 å klargjøre grensene for partenes rådighet i visse typer saker. Departementet har presisert at spørsmålet om partenes rådighet er begrenset, er et rettsspørsmål og ikke et spørsmål om skjønn fra sak til sak. Avgrensningen avgjøres av om de aktuelle rettsforholdene tilsier slike begrensninger.
Særskilte hensyn i barnevernsaker
I barnevernsaker gjelder det særlige hensyn. Retten kan prøve alle spørsmål som har blitt avgjort av fylkesnemnda, noe som ble etablert i en høyesterettsdom (Rt-2003-1319). Dette viser at i noen tilfeller, særlig i barnevernsaker, har retten en utvidet rolle i å vurdere saken utover det som er direkte reist av partene.