Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)
Barneloven § 65 slik den lyder i dag:
§ 65.Tvangsfullføring
Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.
Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:
§ 65.Tvangsfullføring
Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.