Tvister kan oppstå i alle mulige sammenhenger, fra nabokrangler til store bedriftssaker. Uansett størrelse og omfang er det viktig å ha en klar forståelse av hvordan retten vurderer bevisene som legges frem i saken. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på innholdet i tvisteloven § 21-2, som omhandler bevisvurdering i rettssaker.
(1) Fri bevisvurdering Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Dette betyr at retten har stor frihet til å vurdere bevisene som legges frem i saken, og at retten selv må vurdere hvilke bevis som er mest relevante og pålitelige.
(2) Felles bevis for alle parter Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling. Dette betyr at alle parter i saken har tilgang til de samme bevisene, og at retten skal vurdere bevisene samlet for å komme frem til en avgjørelse.
(3) Andre faktorer som kan påvirke bevisvurderingen I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Dette betyr at retten kan ta med andre faktorer i bevisvurderingen som ikke nødvendigvis er presentert som bevis av partene. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd. Det vil si at det er spesielle regler som gjelder for bevisvurdering i saker etter barneloven.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]