I behandlingen av foreldretvister står den ansvarlige dommeren overfor avgjørende veivalg som har direkte innvirkning på både prosess og utfall. Når stevning og tilsvar er mottatt, er det dommerens ansvar å vurdere den mest hensiktsmessige tilnærmingen til saken, alltid med barnets beste i sentrum, i henhold til barneloven § 48. Dette innebærer også en forsvarlig opplysning av saken, som definert i tvisteloven §§ 11-4 og 21-3 annet ledd.
Saksforberedende rettsmøte: Dommeren må vurdere om saken er egnet for mekling. Dette er spesielt relevant i saker som antas å kunne løses gjennom dialog og forhandlinger. Ifølge Prop. 85 L (2012-2013) krever dette en grundig vurdering av sakens egnethet for en slik tilnærming.
Rettsmøte for midlertidig kjennelse: I noen tilfeller kan det være nødvendig å behandle en begjæring om midlertidig kjennelse i et eget rettsmøte. Dette er ikke et saksforberedende møte, men et supplement til sakens dokumenter for å gi retten et bedre grunnlag for avgjørelse, i tråd med tvisteloven § 11-1 andre ledd.
Beramming av hovedforhandling: I andre tilfeller kan det være hensiktsmessig å gå direkte til hovedforhandling. Dette kan være tilfelle der saken er kompleks eller det foreligger presserende forhold som krever umiddelbar oppmerksomhet.
Flere ganger gjennom saksforløpet: Veivalget i foreldretvister er ikke en engangsbeslutning. Gjennom sakens forløp må dommeren kontinuerlig vurdere og eventuelt revidere sin tilnærming for å sikre en forsvarlig behandling til barnets beste. Dette innebærer å holde saken forsvarlig opplyst og sørge for nødvendig framdrift.
Rettens ansvar: Det er dommerens ansvar å gjøre disse vurderingene og ta beslutninger som reflekterer barnets beste i alle stadier av saksbehandlingen. Dette ansvaret innebærer også en vurdering av partenes og advokatenes forberedelser og behov, samt tilpasninger som kan kreves gjennom prosessens gang.