Bidragsplikt er et tema som ofte kan føre til uenighet mellom partene. For å løse slike uenigheter, kan det være nødvendig å fastsette bidrag. I Norge reguleres dette av bidragsloven, som blant annet inneholder bestemmelser om vilkår for fastsettelse av bidrag mer enn ett år tilbake i tid.
I henhold til § 72 andre punktum i bidragsloven, må søker ha hatt en særlig grunn for forsinkelsen med å sette frem kravet for å kunne fastsette bidrag mer enn ett år tilbake i tid. Denne bestemmelsen gir rom for en subjektiv vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Departementet uttalte i Ot.prp.nr.36 (1991–1992) punkt 4.4.3 at vilkårets ordlyd, «særleg grunn for forseininga med å setja fram kravet», skal synliggjøre at det skal foretas en subjektiv vurdering av hvert tilfelle. Her vil det tas hensyn til reelle hensyn knyttet til barnets forsørgelse og dårlig økonomi hos bidragspliktige, blant annet fordi man bør forsøke å opprettholde framtidig betalingsevne/vilje hos vedkommende.
Eksempler fra forarbeidene viser at situasjoner som kan anses som særlig grunn inkluderer tilfeller hvor parten har unnlatt å sette frem krav tidligere fordi han/hun har følt seg truet, alvorlig sykdom som kan ha ført til at parten ikke har fått fremsatt kravet tidligere, og situasjoner hvor man har ventet på en avgjørelse om fastsettelse av farskap.
Når NAV skal vurdere om vilkåret i andre punktum er oppfylt, må søkerens situasjon og forutsetninger tas i betraktning. Hvis søknaden ikke inneholder informasjon om at søker har særlig grunn til å være forsinket med å sette frem kravet, må NAV be parten uttale seg om dette. Hvis forsinkelsen skyldes ren sommel, vil det normalt ikke være aktuelt å fastsette bidrag ut over ett år.
Det er ikke krav til dokumentasjon, men det må alltid sannsynliggjøres at situasjonen har ført til forsinkelsen. Det er derfor viktig å være åpen og ærlig i sin søknad om fastsettelse av bidrag.