Bevisførsel i saker om fast bosted og samvær kan for mange være en vanskelig sak. Det er for mange parter og noen advokater fristende å føre en rekke familiemedlemmer til parten sin som skal fortelle hvor god forelder den ene er og hvor dårlig forelder den andre er. Min erfaring er at retten legger svært begrenset vekt på familievitner. Selv kaller jeg dette pappegøyevitner. De gjengir og forsterker som regel bare det egen part allerede har sagt. Erfaringsmessig er det «objektive» vitner som har størst vekt. Det kan være helsesøster, lærere, barnevernet, barnehageansatte, psykologer, ruskonsulent, støttekontakt, avlastningshjem og andre som har god innsikt i familiens liv, men som ikke har noen egeninteresse i utfallet, som er mest fornuftig å føre som vitne.
Det man bør unngå er at man legger opp til en vitneførsel som skal snakke nedlatende om den andre parten. Man beveger seg da fort over i det usaklige og sjangsen for at man skader sin egen sak blir fort større enn at vitnene bidrar til et positivt resultat.
