Samvær med tilsyn: Inngåelse av avtale med tilsynsperson

avtaleinngåelse, tilsynsperson, retningslinjer, ekstern tilsynsperson, samvær, barneverntjeneste, Bufetat, avtaler, tid og sted, avtale, oppgaver, tidsbruk, rapportering, reisetid, ventetid, forberedelser, transport, vitneførsel, rettssaker, godtgjørelse, vitner, rettigheter, ansvarlig myndighet, veiledning, prosess, regelverk, barnevern, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

Når det kommer til inngåelse av avtaler med tilsynspersoner, er det avgjørende å forstå rammebetingelsene som regelverket og påleggene gir. Departementet har utarbeidet retningslinjer for avtaleinngåelse med tilsynspersoner, og i denne artikkelen vil vi presentere disse anbefalingene.

I mange tilfeller involverer avtaler med tilsynspersoner eksterne parter. Men selv om våre anbefalinger i hovedsak er rettet mot eksterne tilsynspersoner, er de likevel relevante for tilsynspersoner ansatt hos ansvarlig myndighet.

En viktig første skritt er å utpeke en kontaktperson i barneverntjenesten eller Bufetat for eksterne tilsynspersoner. Dette sikrer effektiv kommunikasjon og koordinering.

Samvær er vanligvis klart definert, men det kan oppstå spørsmål om andre aspekter av tilsynsordningen, som tidsbruk til rapportering og andre oppgaver. Vi har allerede diskutert tidsbruk for tilsynspersoner i tidligere merknader til §§ 4 og 6 i forbindelse med henholdsvis beskyttet og støttet tilsyn. Reisetid, ventetid, forberedelser, og eventuell transport av barnet er viktige aspekter som også bør reguleres i avtalen med eksterne tilsynspersoner.

Det er viktig å merke seg at tilsynspersoner ikke har myndighet til å bestemme tid og sted for samvær. Dette bør tydelig angis i avtalen med eksterne tilsynspersoner. Dermed skal de heller ikke involvere seg i prosessen med å komme frem til avtaler om tid og sted for samvær.

Når det gjelder tid brukt til vitneførsel, må vi være klar over at dette faller utenfor ordningen med samvær med tilsyn. Uansett om retten innkaller tilsynspersoner som vitner eller om tilsynspersonen vitner frivillig i en sak, skal tiden brukt til dette ikke inngå som en del av det administrative arbeidet knyttet til tilsynet. Utgifter forbundet med vitneførsel som retten innkaller tilsynspersonen til, skal dekkes av retten i henhold til lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse. Hvis tilsynspersonen møter frivillig som vitne etter ønske fra samværsforelder eller bostedsforelder, er det den aktuelle parten som eventuelt skal dekke vitnets utgifter for oppmøtet.

Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven

Om oppnevning av egen advokat for barnet

I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig at barnets interesser ivaretas i slike situasjoner, og derfor kan det være aktuelt å oppnevne en egen advokat for barnet.

I lovforarbeidene, Ot.prp. nr 29 (2002-2003), står det at slik oppnevning kun skal skje unntaksvis, når det foreligger et særlig behov for det. Det er viktig å understreke at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Det er viktig å huske at verken barnet eller representanten har partsrettigheter, og rollen er begrenset til det som framgår av § 61 første ledd nr. 5. Representanten skal ikke ta standpunkt til tvistespørsmålene, men hans eller hennes rolle er å ivareta barnets interesser i at saken blir tilstrekkelig opplyst og at saksbehandlingen skjer så raskt som mulig.

I forskrift om barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda § 4 heter det at barnets talsperson, etter samtale med barnet, skal fremstille saken fra barnets synsvinkel og gi sin selvstendige vurdering av saken. Det er viktig å merke seg at dette kan være annerledes i en barnefordelingssak. Barnets eventuelle standpunkt i de spørsmål foreldrene tvistes om, skal komme til rettens kunnskap på den måte som brukes i dag; gjennom sakkyndige eller gjennom samtaler med dommeren mv. Barnets representant skal ikke gå inn i dommerrollen eller prosessfullmektigens rolle.

I første rekke er det dommeren som er adressat for representantens arbeid, men representanten kan også henvende seg direkte til partene eller deres prosessfullmektiger om forhold som er vesentlige for barnet under sakens gang, og eventuelt medvirke til at saken løses ved partenes enighet. Representanten har videre adgang til å være til stede under rettsmøter i saken, så fremt retten samtykker til dette, jf femte punktum. Etter siste punktum skal barnets representant kunne stille spørsmål til parter og vitner. Men verken barnet eller representanten har prosessrettigheter for øvrig; de kan således ikke nedlegge påstand i saken eller påanke en avgjørelse.

Oppnevning av en egen advokat for barnet er en viktig måte å sikre at barnets interesser blir ivaretatt i saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig å huske at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Her er fem lenker til nettsteder der du kan lære mer om oppnevning av egen advokat for barn i Norge:

  1. Barneombudet: “Barns rettigheter i rettssaker” – https://www.barneombudet.no/tema/barns-rettigheter-i-rettssaker/
  2. Advokatforeningen: “Egen advokat for barn” – https://www.advokatforeningen.no/om-oss/etikk/eierskap-og-uavhengighet/egen-advokat-for-barn/
  3. Utdanningsdirektoratet: “Barnekonvensjonen og barns rettigheter i saker som angår dem” – https://www.udir.no/globalassets/filer/barnehage/barnekonvensjonen-og-barns-rettigheter-i-saker-som-angar-dem.pdf
  4. Bufdir: “Talsperson og advokat for barn i barnevernssaker” – https://bufdir.no/Barnevern/Talsperson_og_advokat_for_barn_i_barnevernssaker/
  5. Lovdata: “Lov om barn og foreldre” – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7

Bevisvurdering i retten

foreldrekonflikt, bevis, bevisvurdering, barneloven, tvisteloven, barnefordeling, rettssak, juridisk prosess, fri bevisvurdering, faktiske forhold, vitterlige kjensgjerninger, erfaringsgrunnlag, fagområde, usikker kunnskap, omtvistet kunnskap, barnets beste, sakkyndig rapport, barnepsykolog, bosted, samvær, foreldreansvar, vitner, dokumentasjon, barnevernstjenesten, konfliktløsning, juridisk rådgivning, advokatbistand, rettshjelp, rettslig prøving
Tvister kan oppstå i alle mulige sammenhenger, fra nabokrangler til store bedriftssaker. Uansett størrelse og omfang er det viktig å ha en klar forståelse av hvordan retten vurderer bevisene som legges frem i saken. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på innholdet i tvisteloven § 21-2, som omhandler bevisvurdering i rettssaker. (1) Fri bevisvurdering Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Dette betyr at retten har stor frihet til å vurdere bevisene som legges frem i saken, og at retten selv må vurdere hvilke bevis som er mest relevante og pålitelige. (2) Felles bevis for alle parter Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling. Dette betyr at alle parter i saken har tilgang til de samme bevisene, og at retten skal vurdere bevisene samlet for å komme frem til en avgjørelse. (3) Andre faktorer som kan påvirke bevisvurderingen I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Dette betyr at retten kan ta med andre faktorer i bevisvurderingen som ikke nødvendigvis er presentert som bevis av partene. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd. Det vil si at det er spesielle regler som gjelder for bevisvurdering i saker etter barneloven.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Hvordan legge opp bevisføringen i barnefordelingssaker

Bevisførsel i saker om fast bosted og samvær kan for mange være en vanskelig sak. Det er for mange parter og noen advokater fristende å føre en rekke familiemedlemmer til parten sin som skal fortelle hvor god forelder den ene er og hvor dårlig forelder den andre er. Min erfaring er at retten legger svært begrenset vekt på familievitner. Selv kaller jeg dette pappegøyevitner. De gjengir og forsterker som regel bare det egen part allerede har sagt. Erfaringsmessig er det “objektive” vitner som har størst vekt. Det kan være helsesøster, lærere, barnevernet, barnehageansatte, psykologer, ruskonsulent, støttekontakt, avlastningshjem og andre som har god innsikt i familiens liv, men som ikke har noen egeninteresse i utfallet, som er mest fornuftig å føre som vitne.

Det man bør unngå er at man legger opp til en vitneførsel som skal snakke nedlatende om den andre parten. Man beveger seg da fort over i det usaklige og sjangsen for at man skader sin egen sak blir fort større enn at vitnene bidrar til et positivt resultat.

Har man plikt å møte når man er innkalt som vitne?

Ja. Dersom du er innkalt som vitne i en barnefordelingssak (barnevernsak eller annen sak) har du plikt å møte dersom du er gitt tilstrekkelig varsel. I tvisteloven § 13-3 (2) heter det:

Vitner skal om mulig gis én ukes varsel. Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling av saken gjør det påkrevd eller det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme viktige gjøremål. Vitner som befinner seg i nærheten av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.

Hovedregelen er altså at du har krav på èn ukes varsel dersom en advokat eller retten ønsker at du skal vitne i en rettssak. I noen tilfeller kan det være nødvendig med svært korte varsler (akuttvedtak, midlertidig begjæring o.l.), men i hovedsak vil 1-uke-regelen gjelde.

I praksis varierer det hvor god advokatene er til å varsle vitner på forhånd. Jeg har selv som regel at jeg ikke fører opp noen vitner som jeg ikke har snakket med selv på forhånd. Uansett hvor bastant mine klienter er i sitt ønske er det mitt krav at jeg har snakket med vitnet først. I tillegg til da å være sikker på at vitnet har noe å bidra med i saken, vil vitnet også bli kjent med at han eller hun skal møte og etter beste evne få oppgitt tid, sted og andre praktiske detaljer. Noen ganger er ikke timeplanen for saken satt opp før kort tid før rettsmøtet og det vil mange ganger være vanskelig å være helt nøyaktig med tidspunkt for oppmøte. Også uforutsett tidsbruk under saken kan føre til en forskyvning av møtetidspunktet for vitnene. Ofte vil man derfor ha vitner på tilkalling slik at en kan ringe for så å få et oppmøte 10-15 minutter senere. Hvor stram prosessen kjøres varierer fra domstol til domstol.

Vitner i barnefordelingssaker

Vitner i barnefordelingssaker følger de samme regler som vitner i andre sivile rettssaker.

Plikter og rettigheter vitner i barnefordelingssaker har – disse finner du i tvistelovens kapittel 24 og kan kort oppsummeres slik:

Alle som stevnes som vitner har plikt til å møte etter innkalling dersom de oppholder seg i Norge.
Dersom vitnet har gyldig fravær kan unntak gjøres.
I noen tilfeller kan vitnebevis innhentes på andre måter enn direkte for den dømmende rett.
Retten kan pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge fram.
Vitnet plikter etter anmodning å friske opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander til retten.
Retten kan bestemme at et vitne som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte, og at et vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring til det blir edru.
Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene før de er avhørt.
Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring.

Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere svært fra sak til sak. I barnefordelignssaker mener jeg personlig at det er unøndvendig å føre flere familiemedlemmer, slekninger og venner, da disse svært unntaksvis kan tilføye saken mer enn parten selv kan. Rene gjentakelser av partens forklaring er undøvendig.

Etter min mening vil de mest fornuftige vitnene i barnefordelingssaker som oftes være skoleansatte, barnehageansatte, helsesøster, BuP, PPT og andre som har en mer objektiv stilling i forhold til partenes ønsker. Det er likevel greit at venner og familie som har spesielle førstehåndsopplevelser parten selv ikke har, føres som vitne. En grundig sakkyndig rapport bør begrense behovet for vitneførsel.

Vitner i barnefordelingssaker

Vitner i barnefordelingssaker følger de samme regler som vitner i andre sivile rettssaker.

Plikter og rettigheter vitner i barnefordelingssaker har – disse finner du i tvistelovens kapittel 24 og kan kort oppsummeres slik:

Alle som stevnes som vitner har plikt til å møte etter innkalling dersom de oppholder seg i Norge.
Dersom vitnet har gyldig fravær kan unntak gjøres.
I noen tilfeller kan vitnebevis innhentes på andre måter enn direkte for den dømmende rett.
Retten kan pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge fram.
Vitnet plikter etter anmodning å friske opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander til retten.
Retten kan bestemme at et vitne som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte, og at et vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring til det blir edru.
Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene før de er avhørt.
Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring.

Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere svært fra sak til sak. I barnefordelignssaker mener jeg personlig at det er unøndvendig å føre flere familiemedlemmer, slekninger og venner, da disse svært unntaksvis kan tilføye saken mer enn parten selv kan. Rene gjentakelser av partens forklaring er undøvendig.

Etter min mening vil de mest fornuftige vitnene i barnefordelingssaker som oftes være skoleansatte, barnehageansatte, helsesøster, BuP, PPT og andre som har en mer objektiv stilling i forhold til partenes ønsker. Det er likevel greit at venner og familie som har spesielle førstehåndsopplevelser parten selv ikke har, føres som vitne. En grundig sakkyndig rapport bør begrense behovet for vitneførsel.