I mange saker som påvirker familiers liv, besitter barneverntjenesten informasjon som kan være kritisk for å fatte korrekte avgjørelser. Denne informasjonen har vært beskyttet av en streng taushetsplikt, slik det er fastsatt i barnevernsloven. Men hva skjer når denne informasjonen er sentral for rettssystemet i saker relatert til foreldreansvar, barnets faste bosted eller samvær?
Barneloven § 61a gir et klart svar på dette. Bestemmelsen gir barneverntjenesten muligheten til å bryte sin taushetsplikt i spesifikke juridiske saker. Dette betyr at barnevernet kan fremlegge vitnesbyrd i retten basert på den informasjonen de sitter på, selv om det tidligere ville blitt ansett som et brudd på taushetsplikten.
Det er ikke bare det faktum at barneverntjenesten kan vitne som er avgjørende, men at de kan bringe frem innsikt fra sin unike posisjon. Deres kunnskap om forholdene til barnet og familien kan kaste lys over deler av saken som ellers kunne vært oversett.
Videre fjerner § 61a behovet for barneverntjenesten å søke fylkesmannen om dispensasjon fra taushetsplikten i slike saker. Dette harmonerer med tidligere praksis før 2013. Det innebærer en effektivisering av prosedyren, slik at relevant informasjon kan presenteres for retten uten unødig forsinkelse.
Det er også viktig å påpeke at domstolen fortsatt har mulighet til å “innhente uttalelser” fra barneverntjenesten i henhold til barneloven § 61, første ledd nr. 6. Dette sikrer at rettssystemet har tilgang til nødvendig informasjon for å fatte avgjørelser i barnets interesse.
§ 61 a.Fritak for teieplikt for barnevernstenesta
Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær