Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A, avsagt 20. mai 2025, tydeliggjør rammene for tvangsfullbyrdelse av samværsrett etter barneloven § 65 når opptrappingsplaner ikke er fulgt. Saken har prinsipiell betydning for forståelsen av hvordan domstolene skal balansere formelle gjennomføringsplaner mot det overordnede målet om å sikre at fastsatt samvær blir realisert til beste for barnet.
Bakgrunnen var en foreldretvist der far, etter Gulating lagmannsretts dom i november 2023, fikk fastsatt en samværsordning i to faser: en opptrappingsperiode med månedlige samvær under tilsyn, etterfulgt av ordinært helgesamvær annenhver uke samt feriesamvær. Opptrappingsperioden skulle gå over åtte måneder, men store deler av denne ble ikke gjennomført. Far krevde deretter at mor skulle ilegges tvangsbot, begrunnet i gjentatte brudd på samværsordningen. Tingretten tok kravet til følge.
Lagmannsretten kom til motsatt resultat. Retten mente at manglende gjennomføring av den første fasen av opptrappingsplanen var til hinder for tvangsfullbyrdelse av senere faser. Etter lagmannsrettens syn var opptrappingsplanen en integrert del av domsslutningen, og manglende oppfyllelse av denne gjorde det umulig å tvangsfullbyrde ordinært samvær.
Høyesterett behandlet saken i avdeling og tok stilling til et kjernepunkt: om tvangsbot kan ilegges når en fastsatt opptrappingsplan ikke er fulgt, men samværets omfang og karakter for øvrig er bestemt i en rettskraftig dom.
Retten fastslo at barneloven § 65 skal tolkes slik at formålet – å sikre gjennomføring av fastsatt samvær – må være styrende. En opptrappingsplan er et prosessuelt verktøy for å legge til rette for samvær, ikke en absolutt forutsetning for at tvangsfullbyrdelse kan skje. Slutningen i en dom må derfor tolkes i sammenheng med premissene, og det avgjørende er at samværets kjerneinnhold ikke endres.
Domstolen viste til at Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 pålegger myndighetene å vektlegge barnets beste som et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn. Dette innebærer også en plikt til å sørge for effektive virkemidler for å håndheve samværsrett. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som verner om retten til familieliv, krever at staten beskytter kontakten mellom barn og foreldre når dette er fastsatt som til barnets beste.
Høyesterett tok utgangspunkt i langvarig rettspraksis, fra Rt-1960-1214 til nyere avgjørelser, som åpner for at tvangsfullbyrdelse kan skje med justeringer av praktiske forhold, også når faktiske endringer har inntruffet siden avgjørelsen ble truffet. Retten viste også til § 65 femte ledd, som gir adgang til å foreta praktiske endringer – som justering av tidspunkter for henting og levering – dersom dette fremmer gjennomføringen av samværet uten å endre dets omfang eller karakter.
Konklusjonen ble at opptrappingsplaner ikke kan fungere som et effektivt hinder for tvangsfullbyrdelse når det ikke foreligger tungtveiende grunner knyttet til barnets beste. Hvis partene allerede har gått videre i samværsordningen, kan retten legge dette nivået til grunn og pålegge tvangsbot ved brudd.
Dommen innebærer at bostedsforeldre ikke kan omgå samværsordninger ved å sabotere innledende opptrappingsfaser, i håp om å blokkere tvangsfullbyrdelse. Den legger også føringer for at tvangsbot skal kunne brukes fleksibelt for å sikre at fastsatte rettigheter blir reelle i praksis.
For advokater og parter i barnerettssaker gir avgjørelsen et tydelig signal om at prosessuelle detaljer ikke skal brukes til å undergrave det materielle innholdet i en samværsavgjørelse. Strategisk innebærer dette at søknader om tvangsbot kan fremmes selv om deler av en opptrappingsplan ikke er gjennomført, forutsatt at det kan dokumenteres at samværsretten i seg selv lar seg gjennomføre uten at barnets beste settes til side.
Kilder:
– Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A, avsagt 20. mai 2025 (domstol.no)
– Advokatbladet, «Trebarnsmor kan ilegges tvangsbot for samværsnekt» (advokatbladet.no)