Mange foreldre tar kontakt fordi samværet som er fastsatt i dom eller avtale, ikke blir gjennomført i praksis. Den som har barnet fast boende, holder barnet hjemme, samvær avlyses i siste liten, eller opptrappingsplanen med tilsynssamvær blir aldri noe av. Samværsforelderen opplever å sitte igjen med en rett på papiret – men ingen løsning i hverdagen.
Samtidig kan bostedsforelder oppleve et press for å levere til samvær, selv om barnet er utrygt, motvillig eller det foreligger bekymringer. Mange er usikre på hvor langt plikten til å «medvirke til samvær» egentlig går, og når det er grunnlag for å si at samvær er «umulig» av hensyn til barnet.
I mai 2025 avsa Høyesterett kjennelse i saken HR-2025-942-A, som gjelder nettopp dette: Kan domstolen ilegge tvangsbot for å få gjennomført samvær, selv om en opptrappingsplan med samvær under tilsyn ikke er blitt fulgt? Konklusjonen var at svaret er ja – innenfor visse rammer. Dommen gir viktig veiledning om hvordan barneloven § 65 skal forstås, og om domstolens handlingsrom til å tilpasse praktiske ordninger uten å endre selve samværsordningen.
I dette innlegget går jeg gjennom:
- hva barneloven § 65 sier om tvangsbot ved samvær,
- hva Høyesterett faktisk kom til i HR-2025-942-A,
- hvilke momenter domstolen legger vekt på når tvangsbot vurderes,
- og hva du som forelder bør gjøre dersom samvær ikke gjennomføres som fastsatt.
Nedenfor går jeg gjennom rettsreglene, praksis og hva du konkret kan gjøre.
Kort oversikt – tvangsbot, samvær og HR-2025-942-A
Kort oppsummert:
- Tema: Tvangsbot etter barneloven § 65 når samvær ikke gjennomføres som fastsatt.
- Nytt: Høyesterett slår fast at tvangsbot kan ilegges selv om en opptrappingsplan med tilsyn ikke er fulgt, så lenge samværets omfang og karakter ikke endres.
- Når er sak aktuelt? Ved gjentatte brudd på rettskraftig dom eller tvangskraftig avtale om samvær.
- Før sak: Vurder mekling/forsøk på dialog, men ikke vent for lenge ved systematisk samværsnekt.
- Kontakt: Har du en dom eller avtale som ikke følges, kan du sende en kort beskrivelse av situasjonen via kontaktskjemaet for en uforpliktende vurdering.
Hovedregelen i loven – tvangsbot etter barneloven § 65
Barnets rett til samvær er nedfelt i barneloven § 42 – barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan retten fastsette samvær i dom, og statsforvalteren kan gi avtaler tvangskraft etter § 55. Slike avgjørelser og avtaler er tvangsgrunnlag, og kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
De viktigste punktene i § 65 er:
- Samvær kan bare tvangsfullbyrdes ved tvangsbot. Henting (fysisk overføring av barnet) er forbeholdt avgjørelser om foreldreansvar og fast bosted.
- Tvangsbot er et pengebeløp som ilegges for hver gang samvær ikke gjennomføres som fastsatt, gjerne som en «stående tvangsbot» per gang samvær saboteres. Boten tilfaller staten og innkreves av Statens innkrevingssentral.
- Det skal ikke fastsettes tvangsbot dersom det er umulig å gjennomføre samværet – for eksempel ved alvorlig vold, overgrep eller andre forhold som gjør samvær uforsvarlig for barnet.
- Barnet skal høres, og tvangsfullbyrdelse skal som hovedregel ikke skje mot barnets vilje, med mindre det anses nødvendig av hensyn til barnet.
Høyesterett understreker i HR-2025-942-A at formålet med § 65 er å sikre at en avgjørelse om samvær, som allerede bygger på en vurdering av barnets beste, faktisk blir gjennomført i praksis. Det skal ikke være en ny runde om hvor mye samvær det «bør» være – den kampen hører hjemme i hovedsaken om samvær, ikke i tvangsfasen.
Samtidig har domstolen etter § 65 femte ledd adgang til å gjøre praktiske endringer for å legge til rette for at samværet faktisk kan gjennomføres – typisk justering av hentetidspunkt, leveringssted, eller forskyvning av datoer. Denne adgangen var kjent fra tidligere praksis, men bekreftes og klargjøres i lys av den nye dommen.
Hva domstolen faktisk legger vekt på – lærdom fra HR-2025-942-A
I HR-2025-942-A tok Høyesterett stilling til om lagmannsretten hadde tolket § 65 riktig. Spørsmålet var om det kunne ilegges tvangsbot for å få gjennomført samvær etter en dom, når den innledende opptrappingsfasen med tilsyn ikke var gjennomført som planlagt.
Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse og slo fast at tvangsbot likevel kan brukes. Følgende momenter er særlig viktige:
Barnets beste og retten til familieliv
Høyesterett knytter tolkningen av § 65 opp mot:
- Grunnloven § 104 om barnets beste,
- barnekonvensjonen artikkel 3,
- og EMK artikkel 8 om retten til familieliv.
Utgangspunktet er at barn normalt har best av å ha kontakt med begge foreldre. Domstolen skal derfor sikre effektive virkemidler for å gjennomføre samvær, ikke bare papirreformer. En tolkning som gjør tvangsfullbyrdelse i praksis umulig, vil være i strid med dette utgangspunktet.
Tvangsgrunnlaget – dommen skal legges til grunn, men kan tolkes praktisk
Hovedregelen ved tvangsfullbyrdelse er at tvangsgrunnlaget ikke skal prøves på nytt. Samværsdommen står fast.
Høyesterett presiserer likevel at dommens slutning må leses i lys av premissene. Det betyr i praksis:
- Retten kan ikke lage en helt ny samværsordning.
- Men retten kan tolke hvordan dommen skal gjennomføres når situasjonen har utviklet seg, så lenge samværets omfang og karakter ikke endres.
Dette gir domstolen et visst spillerom. En opptrappingsplan er ikke et absolutt hinder mot tvangsbot dersom den ikke er gjennomført som opprinnelig forutsatt.
Opptrappingsplaner og samvær under tilsyn
I saken var det fastsatt en opptrappingsplan med samvær under støttet tilsyn etter barneloven § 43 a, som skulle gå over åtte måneder. Deretter skulle det være vanlig samvær annenhver helg og i ferier. Opptrappingsfasen ble i stor grad ikke gjennomført.
Lagmannsretten mente at man da ikke kunne tvangsfullbyrde den «siste fasen», fordi forutsetningen – opptrappingen – ikke var oppfylt. Høyesterett er uenig:
- Retten kan forskyve eller tilpasse opptrappingsplanen.
- Dersom partene har «forsert» planen og allerede er inne i vanlig samvær, kan tvangsfullbyrdelsen ta utgangspunkt i dette nivået.
- Det avgjørende er om samværet som tvangsfullbyrdes ligger innenfor det dommen faktisk har fastsatt.
Domstolen skal med andre ord se på hvor saken står nå, ikke låse seg til kalenderdatoene i en plan som kanskje aldri ble praktisk gjennomført.
Samværets omfang og karakter – grensen mot «ny dom»
Et sentralt poeng i dommen er grensen mellom:
- praktiske tilpasninger som er lovlige, og
- reelle endringer av samværets omfang eller karakter, som krever ny sak.
Høyesterett presiserer at domstolen ikke kan innskrenke samværet varig i tvangsfasen (for eksempel gjøre overnattingssamvær om til dagssamvær på ubestemt tid), eller pålegge tilsyn dersom det ikke følger av tvangsgrunnlaget. Slike endringer må eventuelt skje ved søksmål etter barneloven § 64.
Derimot kan domstolen:
- forskyve tidspunkt for oppstart,
- legge inn en kort overgangsperiode,
- eller fastsette en praktisk opptrapping, når det er nødvendig for å få dommen gjennomført forsvarlig.
Sakshistorikk og faktisk praksis etter domme
Høyesterett legger også vekt på hva som faktisk har skjedd etter at dommen ble avsagt:
- Har det vært noe samvær?
- Har samværet i praksis ligget nær den ordningen som er fastsatt?
- Har bostedsforelder reelt medvirket, eller i praksis motarbeidet samvær?
I HR-2025-942-A var det gjennomført noe samvær, og partene hadde delvis gått over til vanlig samvær uten tilsyn. Høyesterett legger til grunn at dette skal vektlegges når tvangsbot vurderes, og at bostedsforelder ikke kan «belønnes» for å ha forsinket eller sabotert opptrappingsfasen.
Barnets mening og umulighetskriteriet
Selv om dommen først og fremst gjelder tolkningen av § 65 og tvangsgrunnlaget, minner Høyesterett om at:
- Barnet skal høres, og barnets mening skal vektlegges etter alder og modenhet.
- Tvangsbot skal ikke ilegges dersom samvær er umulig av hensyn til barnet – for eksempel ved alvorlig vold, alvorlig rus eller andre alvorlige risikofaktorer.
Domstolen må derfor vurdere om det foreligger reelle beskyttelsesbehov, eller om det i hovedsak er snakk om samarbeidsproblemer og motvilje hos bostedsforelder.
Typiske situasjoner foreldre står i
Når opptrappingsplanen aldri kommer i gang
En vanlig situasjon er at dommen fastsetter samvær under tilsyn i en periode, men samværene avlyses, eller det tar lang tid før Bufetat eller andre får organisert tilsyn.
Etter HR-2025-942-A er det ikke slik at samværet da «blir verdiløst». Domstolen kan ved tvangsfullbyrdelse ta stilling til hvordan samværet kan komme i gang nå, eventuelt med en noe justert oppstartsplan, og likevel knytte tvangsbot til manglende gjennomføring.
Når samværet har vært i gang, men stopper opp
En annen situasjon er at samvær har vært gjennomført i tråd med dommen en periode, men at bostedsforelder senere begynner å avlyse eller korter ned samværene, gjerne med begrunnelser knyttet til barnets motvilje eller praktiske forhold.
Her blir HR-2025-942-A viktig: domstolen kan tolke dommen i lys av hvordan samværet faktisk har fungert, og likevel ilegge tvangsbot for å sikre videreføring av samværet, uten å «starte helt på nytt» med opptrapping hver gang.
Når det er bekymring for vold, rus eller psykisk helse
Tvangsbot skal ikke brukes dersom samvær er reelt uforsvarlig for barnet. Ved alvorlige bekymringer for vold, overgrep, betydelig rusmisbruk eller alvorlig psykisk sykdom som går ut over barnets trygghet, er det ofte nødvendig med nye prosesser – midlertidige avgjørelser, ny sak om samvær eller barnevernstiltak.
Dommen endrer ikke dette, men markerer at bostedsforelder ikke kan løse rene samarbeidskonflikter ved å «la være» å gjennomføre samvær, og deretter henvise til manglende opptrapping som grunn til å nekte tvang.
Når barnet sier at det ikke vil til samvær
Mange foreldre opplever at barnet sier nei til samvær. Spørsmålet blir da: Hvor mye skal man «presse»?
Høyesterett åpner i HR-2025-942-A for at domstolen må foreta en skjønnsmessig vurdering. Barnets mening skal tas på alvor, men den må ses i sammenheng med:
- hva som er avtalt eller fastsatt,
- hva som er årsaken til motviljen,
- og hvilke tiltak som kan gjøre samvær tryggere (tilsyn, gradvis opptrapping, støtte fra fagpersoner).
Det avgjørende er fortsatt barnets beste – vurdert helhetlig.
Praktiske råd – hva bør du gjøre nå?
Dersom samvær etter dom eller avtale ikke gjennomføres, er det noen praktiske grep som er særlig viktige:
- Dokumenter avlyste samvær.
Lag en enkel logg over alle samvær – hva som var avtalt, hva som skjedde, og begrunnelse for avlysning. Ta vare på SMS, e-post og meldinger som viser hva som er sagt. - Vær tydelig, men saklig i kommunikasjonen.
Formuler deg rolig og konkret: «Samvær er avtalt/fastsatt fra X til Y. Jeg møter som planlagt. Dersom samvær ikke gjennomføres, vil jeg måtte vurdere å be retten om tvangsbot.» - Ikke påvirk barnet negativt.
Enten du er samværsforelder eller bostedsforelder, må du unngå å sette barnet i lojalitetskonflikt. Det vil slå negativt ut ved senere vurdering. - Bruk mekling når det er realistisk.
Dersom konflikten hovedsakelig handler om praktiske forhold eller misforståelser, kan familievernkontoret være nyttig. Men langvarig og bevisst sabotering bør ikke «trekkes i langdrag» med endeløs mekling. - Vurder tvangsbot relativt tidlig ved systematiske brudd.
HR-2025-942-A viser at tvangsbot er ment som et reelt virkemiddel, ikke en papirregel. Gjentatte og klare brudd på en dom eller tvangskraftig avtale bør ikke aksepteres over tid.
Når bør du kontakte advokat?
Det er ikke nødvendig – og heller ikke alltid hensiktsmessig – å ta kontakt med advokat ved første avlyste samvær. Men erfaring tilsier at juridisk bistand bør vurderes når:
- samværet ikke har blitt gjennomført som fastsatt over flere måneder,
- bostedsforelder stadig gir skiftende eller lite troverdige begrunnelser for avlysning,
- opptrappingsplan med tilsyn ikke blir gjennomført uten at det foreligger reelle beskyttelsesgrunner,
- eller du er usikker på om situasjonen er så alvorlig at det i stedet bør reises ny sak om endring av samvær.
En advokat kan blant annet:
- gå gjennom dommen eller avtalen og vurdere om vilkårene for tvangsbot synes oppfylt,
- hjelpe deg med å strukturere dokumentasjon,
- vurdere om det heller bør tas ut sak om endring av samvær, midlertidig avgjørelse eller barnevernstiltak,
- og formulere en begjæring om tvangsfullbyrdelse som bygger på riktig rettslig grunnlag og oppdatert praksis, herunder HR-2025-942-A.
Du kan sende en kort beskrivelse av situasjonen i kontaktskjemaet, så får du en vurdering tilbake før vi eventuelt avtaler videre bistand.
Spørsmål og svar om tvangsbot og HR-2025-942-A
Kan det ilegges tvangsbot selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt?
Ja. Høyesterett slår fast at tvangsbot kan brukes også når en opptrappingsplan ikke er fulgt, så lenge samværets omfang og karakter ikke endres. Retten kan tilpasse de praktiske rammene for å få samvær gjennomført, i tråd med barnets beste.
Betyr dommen at retten kan lage en helt ny samværsordning i tvangssaken?
Nei. Domstolen kan ikke gjøre varige endringer i samværets omfang eller karakter i tvangsfasen. Det kan bare skje gjennom ny sak om endring av samvær. Det dommen åpner for, er fleksible, praktiske tilpasninger innenfor rammen av den eksisterende avgjørelsen.
Hva hvis jeg har reell bekymring for vold eller rus?
Dersom det foreligger alvorlig risiko for vold, overgrep eller annen skade, kan samvær være «umulig» i lovens forstand. Da skal det ikke ilegges tvangsbot, men situasjonen må håndteres gjennom nye tiltak – for eksempel midlertidig avgjørelse, barnevernssak eller endring av samvær. Dokumentasjon og rask juridisk rådgivning er da viktig.
Må barnet høres i en sak om tvangsbot?
Som hovedregel ja. Barnet skal få mulighet til å si sin mening, og denne skal vektlegges etter alder og modenhet. I noen tilfeller vil barnets syn allerede være godt kjent fra nylige saker, men retten må uansett forsikre seg om at barnets stemme er tilstrekkelig belyst før tvang besluttes.
Går tvangsboten til den andre forelderen?
Nei. Tvangsbøter etter barneloven § 65 tilfaller staten og innkreves av Statens innkrevingssentral. Formålet er ikke å «belønne» samværsforelder økonomisk, men å motivere den som har barnet hos seg til å følge dommen.
Hvor mye kan tvangsboten settes til?
Det finnes ingen fast sats i loven. Nivået skal være så høyt at det virker reelt avskrekkende og motiverende, men samtidig stå i rimelig forhold til situasjonen. I HR-2025-942-A var tvangsboten satt til 10 000 kroner per ikke gjennomført samvær.
Kan jeg heller be om henting av barnet?
Nei, ikke for samvær alene. Henting er forbeholdt tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om foreldreansvar og fast bosted. Ved samvær er tvangsbot det eneste tvangsmiddelet.
Hvor lang tid tar en sak om tvangsbot?
Tidsbruken varierer mellom domstoler, men saker om tvangsfullbyrdelse av samvær skal behandles relativt raskt. God dokumentasjon, tydelig problemstilling og oppdatert henvisning til HR-2025-942-A bidrar normalt til en mer effektiv behandling.