Tvistelovens regler om å angi vitner i stevning og tilsvar passer ikke i foreldrekonflikter

bevis vitner rettssak foreldrekonflikt

Tvisteloven er den generelle loven som regluerer sivilprosessen. En type sivilprosess er barneretten (før kalt barnefordelignssaker, nå oftere kalt foreldrekonflikter) og også Barneloven har regler om prosess.

Grunnleggende juridisk metode er at spesiallover går foran generell lovgivning. Altså, hvor det er motstrid mellom tvisteloven og barneloven, så går barneloven foran. Er det ikke motstrid så utfyller reglene hverandre.

Det overskriften viser til er at innhold i stevning og tilsvar er regulert slik i tvisteloven:

§ 9-2.Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a. domstolen,
b. navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c. det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d. den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e. de bevis som vil bli ført,
f. grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g. saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

§ 9-3.Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a. saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b. den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c. de bevis som vil bli ført, og
d. saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag fo den videre saksforberedelse.

 

I barneloven er dette kortere og enklere og ser slik ut:

§ 58.Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

Det er ikke motstrid av betydning mellom bestemmelsene og man kan si at barnelovens bestemmelse mer viser til spesifikke ting som bør være med. Bestemmelsen i barneloven sier ingenting om vitner/bevis, så da gjelder tvistelovens bestemmelser. Problemet er bare at barnesaker ofte pågår over flere måneder i rettsapparatet. Det tas ut stevning, det er 1–3 saksforberedende møter, så begynner oppkjøringen til en eventuell hovedforhandling om saken ikke er løst tidligere. Så, det som er den praktiske hovedregelen er at nesten ingen angir vitner i stevning eller tilsvar i saker etter barneloven selv om tvisteloven vil man skal fremlegge hvilke bevis som vil bli ført. Ideelt ville det vist forståelse for hvordan barnelovsprosessen fungerer om det i barnelovens prosessregler adresserte dette, men i stedet er det en slags aksept for det meste at man bare lar være. For hvem vet hvilke vitner som er aktuelle når en hovedforhandling skal opp. Kanskje er det gått 1,5 år siden stevningen ble sendt inn. Kanskje har det tilkommet mange nye personer som kan si noe fornuftig og kanskje er det mange som ikke lengre sitter på informasjon som nå er fokus i saken. Kanskje har man ryddet bort enkelte problemstillinger i den forberedende prosessen og ikke lengre trenger å belyse temaet. Kanskje har sakkyndige utredet spørsmålet godt og kanskje har et tidligere potensielt vitne allerede sagt alt som var viktig til sakkyndige og nå står godt nok redegjort for i rapporten. Vitnene er ikke lett å ha en mening om før man nærmer seg hovedforhandlingen, nettopp da barnesaker er dynamiske. Det er ikke en statisk situasjon som skal avgjøres. ikke hva som skjedde på en gitt dato tilbake i tid. Det er den aktuelle situasjonen som skal vurderes og da er det ikke harmoni mellom å måtte angi bevisene ved stevning eller tilsvar og aktualitetsprinsippet.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.