I henhold til barneloven § 42 første ledd annet punktum, er det et felles ansvar for foreldrene å sikre oppfyllelsen av barnets samværsrett. Denne bestemmelsen understreker at foreldrene selv har en sentral rolle i å forme og avtale de praktiske aspektene ved samværet. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til, hvordan henting og følging av barnet skal organiseres. Denne avtalefriheten gir rom for fleksibilitet og tilpasning til familiens individuelle behov, men forutsetter samtidig et samarbeid og en felles forståelse mellom foreldrene.
Beskjedsplikt ved endringer i samvær
Et annet viktig punkt i barneloven er § 43 tredje ledd, som omhandler foreldrenes plikt til å informere hverandre i god tid hvis det oppstår endringer i det planlagte samværet. Denne bestemmelsen sikrer at begge foreldre er informert og kan tilpasse seg endringer, noe som er essensielt for å opprettholde en stabil og forutsigbar hverdag for barnet.
Økonomiske hensyn i samvær
Barneloven § 44 fokuserer på den økonomiske siden av samværsrett, spesielt når det gjelder deling av reisekostnader. Hovedregelen er at disse kostnadene deles mellom foreldrene i forhold til deres inntekter, med mindre noe annet er avtalt. Dette kan omfatte reisekostnader for barnet, samt nødvendige reisekostnader for foreldrene i forbindelse med henting og bringing. Denne bestemmelsen sikrer en rettferdig fordeling av utgifter, samtidig som den tar hensyn til hver forelders økonomiske kapasitet.
Særskilte hensyn og rimelighetsvurderinger
Loven åpner også for at retten kan foreta en rimelighetsvurdering for å bestemme en annen fordeling av reisekostnadene hvis særlige grunner gjør dette rimelig. Dette inkluderer en helhetlig vurdering av begge foreldrenes totale situasjon, som deres økonomi, reisevei og -måte. Denne fleksibiliteten i loven er viktig for å sikre at barnets beste alltid er i fokus, og at løsningene tilpasses familiens unike omstendigheter.
Rolle av fylkesmannen og tvangsfullbyrdelse
I tilfeller der det er enighet mellom foreldrene, kan spørsmål om reisekostnader håndteres av fylkesmannen i stedet for domstolen. Dette gir en mer tilgjengelig og mindre formell ramme for å løse slike saker. I tillegg, hvis begge foreldrene ønsker det, kan fylkesmannen fastsette at en skriftlig avtale om deling av reisekostnader kan tvangsfullbyrdes, noe som gir avtalen en større grad av rettslig tyngde.