Når foreldre går fra hverandre, er det en forventning om at begge parter fortsatt skal ha kontakt med barna. I de fleste tilfeller er dette både ønskelig og til barnets beste. Men hva skjer når den ene forelderen har utøvd vold – og denne volden ikke blir anerkjent som annet enn «konflikt»?
En artikkel publisert på Kilden.no viser hvordan vold i nære relasjoner ofte blir nedtonet i barnevernets håndtering av foreldretvister. Forskningen til Anja Bredal avdekker at barnevernstjenesten i noen tilfeller unngår å forholde seg til dokumentert vold, og i stedet tolker den som del av en pågående foreldrekonflikt. Når det skjer, forsvinner maktasymmetrien i relasjonen – og dermed også beskyttelsen for den utsatte parten og for barnet.
Dette er ikke bare en faglig utfordring, men en rettssikkerhetsutfordring. Når kvinner som har levd i voldsregimer – ofte over flere år – ikke blir trodd, og når trusler og kontrollerende atferd ikke regnes som relevante for barnets situasjon, blir også barnet utsatt. Det handler ikke bare om fysisk vold, men om en fryktkultur som kan prege hverdagen, også etter samlivsbruddet.
Bredal er tydelig på at begrepet «konflikt» ikke er egnet til å beskrive forhold preget av systematisk vold og kontroll. Når barnevernet bruker begrepet «høykonfliktsak» uten å vurdere om det faktisk foreligger et maktforhold basert på vold, risikerer man å usynliggjøre de mest sårbare.
Det finnes foreldre som manipulerer forventningene til likestilt foreldreskap for å opprettholde kontroll over sin tidligere partner. Når det skjer, må hjelpeapparatet evne å skille mellom ekte konflikt og fortsatt utøvelse av vold i ny drakt.
Kilde: kjonnsforskning.no