Med endringer i familieformer og samlivsmønstre har lovgivningen måttet tilpasse seg for å sikre barns rettigheter og velferd. En slik tilpasning ser vi i barneloven § 35, som omhandler foreldreansvaret når foreldrene ikke er gifte. Dette markerer en betydelig utvikling i anerkjennelsen av likestilt foreldreskap og fremmer en mer inkluderende tilnærming til familiedynamikk.
For ugifte foreldre er hovedregelen at de har felles foreldreansvar for felles barn. Dette prinsippet om felles ansvar reflekterer et moderne syn på foreldreskap og barns velferd, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2020, med LOV-2017-03-31-13 om likestilt foreldreskap, understreker dette ved å sikre at alle barn født etter denne datoen automatisk får foreldre med delt ansvar, selv om foreldrene aldri har bodd sammen.
Dersom foreldrene ikke bor sammen, og en av dem ønsker foreldreansvaret alene, gir loven mulighet for dette gjennom en enkel prosess ved melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen er fastsatt. Dette tilbudet om en alternativ vei for å etablere foreldreansvar speiler et ønske om å tilby fleksibilitet og anerkjenne individuelle familiers unike behov og situasjoner.
For sambuende foreldre som går fra hverandre, gjelder de samme reglene som for separerte eller skilte gifte par. Dette sikrer en konsistent og rettferdig behandling av alle barn, uavhengig av foreldrenes samlivsstatus.
Det er viktig å merke seg at selv om loven åpner for felles foreldreansvar, er det rom for individuelle avtaler som bedre kan tjene barnets interesser. Dette aspektet av lovgivningen oppfordrer til dialog og samarbeid mellom foreldrene for å finne den beste løsningen for deres barn.
Endringene reflekterer en progresjon mot en mer inkluderende og rettferdig lovgivning som anerkjenner mangfoldet av familieformer i samfunnet. Ved å sikre felles foreldreansvar som utgangspunkt, styrkes begge foreldres rolle i barnets liv, samtidig som det legges til rette for individuelle tilpasninger som kan tjene barnets beste.
Denne utviklingen i lovgivningen er et positivt skritt mot å styrke barns rettigheter og sikre at alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus, får en stabil og trygg oppvekst med støtte og omsorg fra begge foreldrene.