domstolens rolle i samvær

Barnelovens bestemmelser om når det ikke skal være samvær

av
Barneloven samværsrett, barnets beste i samvær, samvær og overgrep, barneloven § 43, rettslige vurderinger i samvær, foreldres atferd og samvær, psykisk vold og samvær, fysisk vold i familier, samvær etter overgrep, barnets sikkerhet i samvær, domstolens rolle i samvær, lovgivning og barnets velferd, beskyttelse av barn i samvær, familierett og barns sikkerhet, juridiske aspekter ved samvær, kontaktforbud og samvær, barneloven og overgrep, barnets subjektive opplevelser i samvær, foreldrekonflikt og barnets beste, foreldreansvar og barns sikkerhet. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva er hovedinnholdet i barneloven § 43 første ledd tredje punktum? Hvordan vurderer retten om det skal være samvær? Hvilken rolle spiller barnets subjektive opplevelser i vurderingen av samvær? Hvordan håndteres situasjoner med overgrep i samværssaker? Hvilken betydning har lovgivningen for barnets sikkerhet i samværssituasjoner?

Barneloven § 43 første ledd tredje punktum er en vital bestemmelse som understreker at barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet i spørsmål om samvær. Denne lovfestede prinsippet ble ytterligere forsterket med lovendringen i 2006, som særlig fokuserte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep, eller det er fare for at barnet kan utsettes for slik skade.

Departementets uttalelser rundt vurderingene som skal ligge til grunn for å avgjøre samværsrett er av stor betydning. De peker på at ulike faktorer som foreldrenes atferd, graden av vold, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet boende hos seg, samt den voldelige partens evne til å erkjenne og endre sin atferd, er relevante momenter. Viktigheten av å gi tid til den omsorgspersonen og barnet for å komme seg over traumer, samt vurdering av omsorgspersonens evne til å fungere optimalt i sin rolle på grunn av angst, er også fremhevede aspekter.

Lovendringen i 2013 tok for seg viktige punkter som skulle senke terskelen for når retten bør bestemme at det ikke skal være samvær. Dette inkluderte en større vektlegging av barnets subjektive opplevelser og en her-og-nå-vurdering av situasjonen. Departementets kommentar til praksis fra Høyesterett indikerer en forståelse av at selv om det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær, er det alltid barnets beste som er det avgjørende kriteriet.

Videre diskuterer proposisjonen et kritisk spørsmål: Hvilken grad av sannsynlighet som skal ligge til grunn før det bestemmes at risikoen for vold og overgrep medfører at det ikke skal fastsettes samvær for barnet. Departementets standpunkt var at det ikke bør innføres en bundet bevisregel for sannsynlighetsgraden, men heller en konkret totalvurdering av alle omstendigheter i hver sak.

Departementet understreket også behovet for å belyse slike saker grundig og med en føre-var-tankegang. Kompetansen til sakkyndige som oppnevnes i saker med problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep, ble også understreket som essensiell.

En særlig relevant tilføyelse til barneloven er § 43 b, som kom inn ved lovendringen i 2018. Denne bestemmelsen klargjør at dersom det er nedlagt forbud mot kontakt med barnet, såkalt kontaktforbud, skal det ikke være samvær. Det understrekes at forelderen ikke kan gjøre gjeldende rett til samvær så lenge forbudet består.

Vilkår for samvær i barneloven

av
Vilkår for samvær barneloven, barneloven § 43, regulering av samvær, tilsyn i samværsaker, foreldresamarbeid i samvær, atferdsendring i barnerett, psykisk helse og samvær, ruskontroll i samvær, kostnader for samværstilsyn, foreldreansvar og samværsvilkår, familierett og samvær, tilpasning av samværsordninger, barnets beste i samvær, domstolens rolle i samvær, barnerett og atferdskurs, skreddersydde samværsløsninger, barnevelvære og samvær, juridiske aspekter ved samvær, rettslige vilkår for samvær, tilpasning av samvær etter lov. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer barnelovens § 43 tredje ledd om vilkår for samvær? Hvilke typer vilkår kan fastsettes for samvær? Hvordan vurderer domstolene effektiviteten av atferdsendringskurs? Hva er forskjellen mellom privat og offentlig tilsyn i samværssaker? Hvem dekker kostnadene knyttet til vilkår for samvær?

Barneloven § 43 tredje ledd er en viktig bestemmelse som gir mulighet for å sette vilkår for samvær i avtaler eller dommer. Dette aspektet av barneretten har en betydelig innvirkning på hvordan samvær mellom barn og foreldre kan utformes, spesielt i kompliserte eller sensitive saker.

Når det gjelder fastsetting av vilkår for samvær, åpner barneloven for et bredt spekter av muligheter. Disse vilkårene kan være særlig relevante i saker hvor samværet er sterkt begrenset eller krever tilsyn. En lovendring fra 21. juni 2013 klargjorde ytterligere domstolenes myndighet til å fastsette vilkår som ikke bare handler om de praktiske aspektene ved gjennomføringen av samværet, men også om vilkår som har til hensikt å styrke foreldrefunksjoner og fremme samarbeid mellom foreldre. Eksempler på slike vilkår kan være krav om ruskontroll og -behandling, behandling av psykiske lidelser, deltakelse i kurs for atferdsendring eller sinnemestring.

Når det gjelder vilkår som kurs for atferdsendring, understreket departementet at det ikke er tilstrekkelig å bare gjennomføre kurset. Domstolen må vurdere om den ønskede atferdsendringen faktisk har funnet sted. Dette betyr at domstolene har en rolle som går ut over det å bare fastsette vilkår; de må også vurdere effektiviteten av disse vilkårene.

Et annet viktig aspekt ved vilkår for samvær er muligheten for å pålegge tilsyn. Barneloven skiller mellom privat tilsyn og tilsyn av en offentlig oppnevnt person. Privat tilsyn kan pålegges av retten og forutsetter at en bestemt person er villig til å medvirke. Retten kan ikke tvinge en privat part til å ta på seg dette ansvaret. Tilsyn av offentlig oppnevnt person er regulert under barneloven § 43 a og representerer en mer formell tilnærming til tilsyn.

Det følger også av § 43 tredje ledd at samværsforelderen skal dekke kostnader knyttet til vilkår etter tredje ledd. Dette inkluderer kostnader for tilsyn, behandling eller kurs som er en del av samværsavtalen eller dommen.