Kort redegjørelse for hvilke begrensninger som gjelder ved valg av fornavn til barn, med vekt på navnelovens hovedregler, skjønnspraksis og hvem som kan melde inn navnet.
Spørsmålet om frihet ved valg av fornavn til barn besvares best ved å starte i lovens formål og plikter: Alle skal ha fornavn, og navnet må tas, endres eller sløyfes i samsvar med navneloven. Loven etablerer både en plikt til å velge navn og et sett skranker som skal ivareta barnet som navnebærer. Dette er ikke strafferettslige rammer, men forvaltningsrettslige vilkår som styrer hva Folkeregisteret kan godta når foreldre melder inn navn.
Kjernen i reguleringen er en skjønnsmessig terskel: Navn som kan bli til «vesentlig ulempe» for bæreren, eller der «andre sterke grunner» taler mot det, skal ikke godtas. Bestemmelsen gjelder fornavn, og praksis er bevisst tilbakeholden med avslag. Terskelen er lagt høyt for å verne navnefriheten, men ikke høyere enn at forvaltningen må stanse åpenbart krenkende, klart forringende eller åpenbart uegnede valg. Skjønnet rommer både en objektiv vurdering av hvordan navnet normalt vil virke, og en subjektiv side der barnets alder og situasjon tillegges vekt. Det er på denne bakgrunnen at spektakulære forslag med karakter av uttrykk, slagord eller rent støyende kombinasjoner kan falle utenfor, mens uvanlige, men språklig gjenkjennelige fornavn, som oftest vil passere.
Et annet viktig spor i loven avgrenser mot forvekslingsfare og systemkollisjon i navneretten. I motsetning til etternavn er fornavn ikke «beskyttet» i antallsforstand, men navnelovgivningen søker å unngå at etternavn «vandrer» inn i fornavnsfeltet uten språk- eller tradisjonsgrunn. Som hovedregel kan man derfor ikke ta som fornavn et navn som opprinnelig er etternavn, med mindre navnet har dokumentert opphav eller tradisjon som fornavn i norsk eller utenlandsk navneskikk – eller i kulturer der skillet mellom for- og etternavn ikke praktiseres. I enkeltsaker kan dette forutsette dokumentasjon, men utgangspunktet er klart: fornavnslisten skal ikke bli en bakvei for å bruke beskyttede slektsnavn som fornavn.
I praksis oppstår mange spørsmål i grenseflatene. Foreldre ønsker noen ganger et fornavn som også forekommer som etternavn. Her er løsningsnøkkelen tradisjon og bruk: Finnes fast fornavnstradisjon, også utenfor Norge, taler det for godkjenning; er bruken ren slektsnavnsskikk, taler det mot. Spørsmålet om skrivemåte kan også være avgjørende. Navn som er forståelige i norsk skriftspråk eller allment etablerte i andre språk, håndteres mer smidig enn konstruksjoner som primært består av tegnsetting, tall eller kombinasjoner som ikke fungerer som personnavn. Folkeregisteret opererer med tekniske og typografiske rammer for registrering, og navnevalget må kunne skrives og brukes i offentlige registre. Den rettslige prøvingen ligger likevel i «ulempes»-vurderingen og i reglene om hva som kan være fornavn etter loven.
Det er videre nødvendig å plassere fornavnet i navnesystemet ved første gangs valg. Når barnet fødes, har foreldrene en meldeplikt: Navn skal være meldt innen seks måneder. Meldingen leveres digitalt, og Skatteetatens løsning foretar automatiske kontroller opp mot lovens vilkår. Godkjennes fornavnet og øvrige navnekomponenter, sendes bekreftelse. Dersom fristen oversittes, følger det et standardisert løp for tildeling av etternavn; fornavn kan derimot ikke automatisk tildeles av myndighetene, og foreldrene må komplettere. Dette understreker at fornavn er et personlig identitetskjennetegn som krever en aktiv beslutning fra de med foreldreansvar.
Et tilbakevendende spørsmål er om det finnes en numerisk grense for antall fornavn. Loven fastsetter ikke en øvre grense. Samtidig kan et «stort antall fornavn» i særlige tilfeller utløse samme begrensningsnorm: Hvis totalnavnet fremstår som åpenbart uhensiktsmessig for barnet, eller medfører administrative og praktiske ulemper av et visst omfang, kan meldingen nektes. Det er ikke antallet i seg selv som er forbudt, men virkningen; det følger av den samme skjønnsbestemmelsen som bærer hele fornavnsregimet. I praksis godtas to eller tre fornavn uten kommentar, mens mer omfattende rekker vil bli vurdert konkret.
Spørsmålet om kjønnsmarkør i fornavn reiser i mindre grad rettslige problemer i dag enn tidligere. Lovgivningen bygger ikke på en hard inndeling som nekter «jentefornavn» til gutter eller omvendt, men på om navnet fungerer som personnavn og ikke rammes av begrensningene. I norsk navneregister finnes mange navn som brukes av begge kjønn, og dette er i seg selv uproblematisk sett fra lovens ståsted. Den rettslige terskelen ligger altså ikke i kjønnskategorier, men i navnets egnethet og lovens øvrige skranker.
Det er også nyttig å skille fornavnsreglene fra de reglene som gjelder etternavn og mellomnavn, fordi mange misforståelser oppstår her. Fornavn er personlige identitetsnavn; mellomnavn er slektsnavn plassert mellom fornavn og etternavn; etternavn er slektsnavn i egentlig forstand. Etternavn kan være «frie» eller «beskyttede» avhengig av antall bærere, og dobbelt etternavn markeres med bindestrek. Ingenting av dette gjør fornavnsvalget friere eller strengere; det bare illustrerer at skrankene for fornavn er utformet annerledes enn for slektsnavn. Når foreldre spør om «hva som er lov», er svaret derfor todelt: Fornavn møter en åpen norm med høy terskel for avslag, mens slektsnavn møter et mer regelstyrt vern.
Til slutt må det understrekes at retten til å velge fornavn ikke er et tomt skall. Loven legger beslutningen i hendene på dem som har foreldreansvaret, og utstyrer forvaltningen med et verktøy for å stanse valg som ikke ivaretar barnets beste i et navneperspektiv. Dette verktøyet brukes varsomt. Den praktiske hovedregelen er at fornavn godtas, men med mulighet for å nekte når virkningen for barnet åpenbart taler for det. Dette er, og bør være, navnerettens balansepunkt.
Kilder:
- Lovdata: Navneloven – plikt til å bruke fornavn/etternavn og hovedregler ved navnevalg.
- Lovdata: Kapittel om fornavn/etternavn/mellomnavn – systemplassering og hovedstruktur.
- Regjeringen (Rundskriv G-20/2002): «Vesentlig ulempe» og «andre sterke grunner» – terskel og liberal praksis.
- Stortingets innstilling ved lovbehandlingen: Fornavn kan ikke være «beskyttet»; avgrensning mot etternavn uten tradisjon som fornavn.
- UiB fagressurser (Ivar Utne m.fl.): Tradisjon/opphav som grunnlag for fornavn når navnet også forekommer som etternavn; oversikt over sentrale tekster.
- Skatteetaten: Meldeplikten, seksmånedersfrist og digital kontroll ved innmelding av navn på barn.
- Lovdata (artikkel): Orientering om frist og konsekvenser ved manglende navnevalg; fornavn kan ikke tildeles automatisk.
- SSB: Bakgrunn for «frie» og «beskyttede» slektsnavn (relevant som kontrast til fornavn som ikke er beskyttet).
