vedtak – Barnerettsbloggen

Å sørge for at barna får dekket nødvendige utgifter kan være en utfordring for mange foreldre, spesielt etter et samlivsbrudd. I slike situasjoner kan bidrag til særlige utgifter være en løsning for å fordele kostnadene rettferdig mellom begge foreldre. I dette blogginnlegget skal vi utforske hva bidrag til særlige utgifter innebærer, hvordan det beregnes, og hva du trenger å vite hvis du vurderer å søke om dette.

Hva er bidrag til særlige utgifter?

Bidrag til særlige utgifter er et ekstra økonomisk bidrag som en forelder kan søke om for å dekke spesifikke behov eller engangsutgifter for barnet. Dette kan inkludere utgifter som tannregulering, konfirmasjon, briller og lignende nødvendige kostnader som ikke er dekket av det ordinære barnebidraget. Det er viktig å merke seg at dette ekstrabidraget kommer i tillegg til det vanlige barnebidraget og skal bidra til å sikre barnets velferd og trivsel.

Hvordan beregnes bidrag til særlige utgifter?

NAV fastsetter beløpet som den andre forelderen skal betale basert på foreldrenes inntekter og barnets behov. Utgiftene fordeles vanligvis i forhold til foreldrenes inntekter, og eventuell inntekt barnet selv har, kan også tas med i beregningen. Det er viktig å merke seg at det er enkelte grenser for når bidrag til særlige utgifter kan innvilges, for eksempel hvis barnet har en egen inntekt over visse beløpsgrenser.

Søknad og dokumentasjon

Både den forelderen som har plikt til å betale bidrag og den som mottar bidraget, kan søke NAV om å fastsette bidrag til særlige utgifter. Det er viktig å fylle ut søknaden korrekt og legge ved nødvendig dokumentasjon for å unngå forsinkelser i behandlingen av søknaden. NAV vil be den andre forelderen om å svare på søknaden, og det er viktig å være oppmerksom på frister og eventuelle krav til dokumentasjon som følger med søknadsprosessen.

Klagerettigheter

Dersom du er uenig i NAVs vedtak om bidrag til særlige utgifter, har du rett til å klage på avgjørelsen. Vedtaket vil inneholde informasjon om hvordan du går frem for å klage, hvem du skal klage til, og fristen for å klage. Det er viktig å følge prosedyrene nøye og eventuelt søke juridisk bistand hvis du trenger hjelp til å klage på vedtaket.

Dersom noen mener at deres rettigheter er krenket som følge av et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, har vedkommende rett til å fremme søksmål innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.

Bestemmelsen i §13 tilsvarer tidligere §22 i navneloven fra 1964 og følger også NOU-utkastet i §12, som tidligere nevnt i punkt 9.2. Her oppstilles det imidlertid en todelt tidsfrist for å reise søksmål. På den ene siden må søksmålet være reist innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det, som beskrevet i første punktum. På den andre siden må søksmålet uansett være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, som beskrevet i annet punktum.

Søksmålet kan rettes mot staten eller mot den private parten som vedtaket gjelder. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å rette søksmålet mot den private parten, da en dom mot staten som kjennes ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Når søksmålet rettes mot den private parten, vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Dersom for eksempel et nytt etternavn angripes fordi det ligner for mye på et beskyttet etternavn eller på et allment kjent firma, jf § 3 tredje ledd, må søksmålet også reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, for eksempel etter samtykke eller etter ett av alternativene i § 4. I motsatt tilfelle vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt har krenket saksøkerens rettigheter og som må anses ugyldig som en forutsetning for å frata den som senere har tatt navnet, retten til å beholde det.