tvangsfullbyrdelse samvær

Når barnet nekter samvær: styring, grenser og aldersforskjeller

av
Hvordan skal bostedsforelder reagere når barnet nekter samvær?, Hva er lovlig motivasjon versus ulovlig tvang ved samvær?, Hvor går grensen for press overfor små barn?, Hvordan vektlegges eldre barns mening om samvær?, Hvordan skille overgangsvansker fra reell risiko?, Hvilke tiltak kan prøves før avlysning av samvær?, Når skal samvær settes på pause av hensyn til trygghet?, Hvordan dokumentere forsøk på tilrettelegging?, Når er mekling riktig virkemiddel ved samværsvegring?, Når bør det bes om midlertidig rettslig avklaring?, Hva innebærer bostedsforelders lojalitetsplikt i praksis?, Kan fysisk håndtering av barn være akseptabelt?, Hvordan forebygge relasjonsskade ved gjennomføring av samvær?, Hva er forskjellen i terskel for press for små og store barn?, Hvordan kommunisere med den andre forelderen ved vegring?, Når kan tvangsfullbyrdelse eller tvangsbot være aktuelt?, Hvordan påvirker dokumentasjon utfallet i en tvist?, Hvilke kriterier styrer kortere justeringer i samvær?, Hva er gode bytte- og overgangsløsninger i praksis?, Hvordan balansere samarbeid med barnets integritet?

Bostedsforelderens handlingsrom

  • Plikt til å tilrettelegge samvær uten å utsette barnet for skadelig press
  • Skille mellom motvilje som kan møtes med støtte, og motvilje som krever tiltak
  • Tidlig avklaring av årsak, dokumentasjon og dialog med den andre forelderen

Barn som sier nei til samvær, utløser et konkret ansvar for bostedsforelderen: å legge til rette for kontakt, men samtidig beskytte barnet mot urimelig belastning. Handlingsrommet er ikke binært. Det ligger mellom passiv aksept av barnets nei og fysisk eller psykisk press for å få barnet av gårde. Rammene følger av prinsippet om barnets beste, plikten til å bidra til kontakt, og barnets rett til å medvirke. I praksis betyr det å møte barnets motvilje med ro, undersøke årsaken og forsøke justeringer som ikke undergraver barnets tillit.

Første vurdering er om motviljen handler om overganger, logistikk og forventninger, eller om det foreligger konkrete bekymringer for trygghet og omsorg. Ved overgangsvansker kan forutsigbarhet, tydelige avtaler, bedre overleveringspunkter og mer skånsom timing virke. Ved reell bekymring for vold, rus eller annen risiko må situasjonen håndteres som en beskyttelsessak, ikke som en samarbeidsøvelse. Bostedsforelderen må da søke råd og varsle riktige instanser. Hovedfeilen mange gjør, er å blande disse sporene: man presser ved overgangsvansker, og man “løser” risiko gjennom private justeringer. Begge deler skaper sårbarhet.

Barnets medvirkning har reelt innhold. Det er ikke barnet som skal ta ansvaret for løsningen, men barnet har krav på å bli hørt på en måte som gir informasjon og reell vekt. Ordskiftet må være nøkternt. Unngå å gjøre barnets nei til et bevis på lojalitet med den ene eller den andre. Motivasjon er akseptabelt: beskrive planen, hjelpe med pakking, følge til avtalt møtepunkt. Tvang er ikke akseptabelt: fysisk maktbruk, trusler, skremsler, skam eller indirekte press gjennom skyld. Den som beveger seg over i tvang, utsetter både barnet og relasjonen for skade, og kan samtidig svekke egen rettslig posisjon dersom saken havner i rettssystemet.

Midt i bildet står samarbeidet med den andre forelderen. Bostedsforelderen skal gi tidlig og presis beskjed når motvilje oppstår, foreslå konkrete, midlertidige justeringer og be om felles tiltak. Det er stor forskjell på å informere og å sabotere. Informasjon er presis, etterprøvbar og løsningsorientert. Sabotasje er vag, sen og styrer mot avlysning uten alternative forslag. Skillet viser seg i tekst og timing.

Fire operative kjøreregler ved akutt samværsvegring

  1. Avklar årsaken skriftlig samme dag: overgangsvansker eller trygghetsbekymring.
  2. Gjennomfør skånsomme tiltak før avlysning: endret overleveringssted, kortere varighet eller ledsaget overgang.
  3. Dokumenter forsøkene nøkternt: tidspunkter, forslag, svar og barnets reaksjon.
  4. Ved vedvarende eller alvorlig bekymring: stans trygt, søk råd og be om midlertidig avklaring i riktige kanaler.

Små barn og store barn – ulike terskler for press og justering

  • Små barn trenger støtte i overgangene; eldre barn får økt vekt på egne syn
  • Terskelen for å overstyre tydelig motstand stiger med alder og modenhet
  • Fysisk tvang er uakseptabelt; legitim “motivasjon” må være mild, kortvarig og respektfull

Små barn uttrykker motstand gjennom uro, gråt eller fastlåst atferd. Det kan like gjerne være overgangene som er vanskelige, ikke samværet i seg selv. For denne gruppen ligger lovlig og forsvarlig “dytt” i god forberedelse: faste pakkerutiner, forutsigbare tidspunkter, trygg overlevering og en forelder som er rolig og konsistent. Å bære et motvillig barn til bilen kan i praksis være en del av en normal omsorgssituasjon. Grensen passeres når fysisk håndtering blir maktbruk for å overvinne uttalt og vedvarende motstand uten at man har forsøkt mindre inngripende tiltak. Da beveger man seg inn i tvang som både er uakseptabel og rettslig risikabel.

Eldre barn har sterkere rett til å få meningene sine tillagt vekt. Når en tolv–trettenåring begrunner motstand nøkternt, øker kravene til begrunnelse dersom samværet likevel skal gjennomføres uten justering. Det kan fortsatt være riktig å forsøke motivasjon og tilpasninger, men press utover korte, respektfulle oppfordringer underminerer tilliten. Hos ungdom kan tvang opplagt skade relasjonen til bostedsforelder. Risikoen er dobbel: Barnet kan lukke seg i hverdagen og oppleve bostedshjemmet som en arena for vennlig tvang, samtidig som den andre forelderen opplever lojalitetsbrudd og fremmer rettslige skritt. En fastlåst trekant.

For begge aldersgrupper gjelder at dokumentasjon og åpen dialog er avgjørende. Bostedsforelderen bør oppsummere skriftlig hva barnet sier, hvilke tiltak som er forsøkt, og hvilke forslag som ligger på bordet. Målet er ikke å “vinne saken” i e-posttråden, men å sikre at begge foreldre har samme kunnskapsgrunnlag. Når begge ser samme bilde, blir også eventuelle rettslige avklaringer mer målrettede og mindre konfliktfylte.

Det finnes situasjoner der gjennomføring må settes på pause. Ved mistanke om vold, grov omsorgssvikt eller alvorlig rus skal ikke barnet presses inn i samvær mens de faktiske forholdene utredes. Da er sporveksling nødvendig: fra praktisk koordinering til midlertidig rettslig avklaring og/eller barnevernsmessig vurdering. Bostedsforelderen er ikke dommer, men har et ansvar for å stoppe når risikobildet tilsier det.

Verktøy for å forebygge skade på relasjonen og rettslig konflikt

  • Skille tydelig mellom overgangsvansker og risiko.
  • Bruke nøktern, kort kommunikasjon mot den andre forelderen med konkrete forslag og tidsfrister.
  • Søke tidlig mekling når tilpasninger ikke virker.
  • Be om midlertidig rettslig avklaring når saken ikke kan løses privat uten belastning for barnet.

Pressets grense trekkes der barnets integritet krenkes eller der tiltakene mangler faglig og rettslig forankring. Fysisk makt, trusler, skambelastning, hemmelige lydopptak av barnets reaksjoner eller å sette barnet til å “forklare seg” direkte til den andre forelderen på høyttaler, er uakseptabelt. Lovlig og legitim motivasjon er derimot kort, rolig og voksenstyrt: å minne om avtalen, hjelpe med praktiske forberedelser, følge til avtalt sted, og tilby barnet en konkret trygghetsstøtte i overgangen. Det er her bostedsforelderen viser både lojalitet til avtalen og lojalitet til barnet.

Risikobildet for bostedsforelderens forhold til barnet oppstår når motivasjon glir over i press og tvang. Barn merker når voksne blir mer opptatt av å unngå anklager om manglende samarbeid enn av barnets signaler. Paradokset er tydelig: frykten for å bli beskyldt for obstruksjon kan drive frem en atferd som både skader relasjonen og svekker bostedsforelderens troverdighet. Robust praksis er å holde seg til korte, respektfulle oppfordringer, dokumentere tiltak, bruke nøytral tredjepart ved behov og unngå enhver form for maktbruk.

Kilder:

Domstoladministrasjonen: Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister – barnets beste, medvirkning og prosessuelle tiltak.

Barnelova

Domstolene.no: Tvangsfullbyrdelse av samvær eller fast bosted – frivillig gjennomføring, tvangsbot og unntaksvis politihenting.

Prop. 117 L (2024–2025): Om samvær, frivillig gjennomføring og virkemidler ved manglende etterlevelse.

Bufdir: Råd ved motvilje mot samvær og informasjon om bosted/samvær og tidsfordeling.

Statsforvalterens adgang til å gi foreldreavtaler rettslig bindende virkning

av
hva gjør statsforvalteren med foreldreavtaler,hvordan få en foreldreavtale juridisk bindende,kan statsforvalteren gi avtaler tvangskraft,hva betyr tvangskraft for samværsavtale,hvordan få tvangsfullbyrdelse av bostedsavtale,hvor levere meklingsattest,hvor lenge er meklingsattest gyldig,kan man endre avtale hos statsforvalteren,kan statsforvalteren nekte tvangskraft,hvordan vurderer statsforvalteren barnets beste,kan en samværsavtale tvangsfullbyrdes,hvordan klage på statsforvalterens vedtak,kan statsforvalteren avgjøre tvister,kan man ha avtale kun om bosted,hva er barnets alminnelige verneting,hvem bestemmer verneting,hvordan fungerer meklingsplikt,hvordan få juridisk godkjent samværsavtale,hvor lang tid tar behandling hos statsforvalteren,kan man bruke sakkyndig i statsforvaltersak,hva gjør barnevernet i slike saker,hvordan påvirker avtale barnets rettigheter,kan domstol overprøve statsforvalter,hvordan sikre at avtalen er til barnets beste,kan man ha muntlig avtale om samvær,hvordan søke om tvangskraft,hva er fordelene med administrativ behandling,hvordan håndheves en tvangskraftig avtale,hva gjør man ved brudd på avtale,hvordan påvirker barneloven slike saker,kan man få fri rettshjelp i slike saker,hvordan fastsetter man samvær,kan en foreldreavtale begrenses,kan man avtale delt bosted hos statsforvalteren,kan man få avtale godkjent uten advokat,hvem kan være sakkyndig,hvordan brukes barneverntjenesten som rådgiver,hva skjer hvis foreldrene ikke er enige,hvordan endre avtale gjennom domstolen,kan statsforvalteren oppheve avtale,hva er formålet med tvangskraft,hvordan fungerer klageprosessen,hvor lenge gjelder en tvangskraftig avtale,hva koster det å få tvangskraft,hvordan dokumentere avtale,hva skjer hvis barnet flytter,hvordan avgjøres uenighet om verneting,hvordan påvirker mekling utfallet,hva er juridisk virkning av tvangsfullbyrdelse,hvordan sikre barnets beste i avtale

Når foreldre som har felles eller delt foreldreansvar, eller som deler omsorgen for et barn, inngår en skriftlig avtale om foreldreansvar, bosted eller samvær, har de mulighet til å la denne avtalen bli gitt tvangskraft gjennom Statsforvalterens behandling. Denne ordningen er et alternativ til domstolsbehandling, og forutsetter at begge parter er enige om at saken skal behandles administrativt. Formålet er å sikre en løsning som både har juridisk virkning og som samtidig ivaretar barnets behov og rettigheter.

Prosessen hos Statsforvalteren bygger på prinsippet om at avtalen må være til barnets beste. Før en avgjørelse om tvangskraft fattes, vurderer Statsforvalteren om innholdet i avtalen harmonerer med barnelovens krav. Dersom det er tvil om avtalens innhold ivaretar barnets interesser, kan det innhentes uttalelser fra relevante faginstanser. Dette kan være fra barneverntjenesten, sosialtjenesten eller fra en sakkyndig med særlig kompetanse på barn og familie. Slike vurderinger skal gi et bedre grunnlag for å avgjøre om avtalen kan stadfestes.

For at saken skal kunne behandles, må foreldrene legge frem en gyldig meklingsattest. Dette kravet sikrer at partene først har forsøkt å komme frem til en løsning gjennom mekling, som ofte finner sted hos familievernkontoret. Meklingen er ment å tilrettelegge for dialog og mulighet for enighet uten behov for videre rettslige prosesser. Når meklingsattesten foreligger, og partene har fremmet saken for Statsforvalteren, vurderes den innenfor rammen av gjeldende rett og med fokus på barnets beste.

Kompetansen til å fatte vedtak om tvangskraft ligger hos den Statsforvalteren som har jurisdiksjon etter barnets alminnelige verneting. Vernetinget avgjøres ut fra hvor barnet har fast bopel på tidspunktet saken reises. Denne geografiske forankringen bidrar til at behandlingen skjer nær barnets miljø og relevante lokale instanser.

En avtale som gis tvangskraft av Statsforvalteren, får samme rettsvirkning som en dom fra tingretten når det gjelder tvangsfullbyrdelse. Dersom en av foreldrene senere bryter avtalen, kan den andre parten begjære tvangsfullbyrdelse i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser. Dette kan innebære gjennomføring av samvær eller håndheving av bostedsordningen.

Ordningen skiller seg fra domstolsbehandling ved at den ofte er mindre tidkrevende og innebærer færre prosessuelle steg. Samtidig stilles det krav til at partene allerede er enige om innholdet i avtalen, og at det ikke foreligger uavklarte konfliktpunkter som krever bevisførsel eller omfattende rettslig vurdering. Statsforvalterens rolle er ikke å løse en tvist, men å kontrollere at en fremforhandlet avtale er i tråd med barnets beste og kan gis rettslig bindende virkning.

Det er ikke et vilkår at avtalen gjelder alle forhold knyttet til barnet. Foreldrene kan velge å begrense avtalen til ett av temaene – eksempelvis bosted – mens andre forhold forblir uavklart eller reguleres i separate avtaler. Dette gir fleksibilitet, men medfører samtidig at kun det avtalte og godkjente innholdet omfattes av tvangskraften.

Dersom partene senere ønsker å endre avtalen, må de enten inngå en ny skriftlig avtale og søke Statsforvalteren om tvangskraft for den, eller bringe saken inn for domstolen. Endringer kan være nødvendige dersom barnets behov utvikler seg, eller dersom praktiske forhold gjør det hensiktsmessig å tilpasse ordningen.

Statsforvalterens vedtak om tvangskraft kan påklages til overordnet myndighet dersom en av partene mener at vedtaket er uriktig. Klageinstansen vil da vurdere saken på nytt, både med hensyn til saksbehandling og materielt innhold.

Denne muligheten til å få en avtale stadfestet administrativt representerer et virkemiddel for å etablere rettslig forpliktende ordninger uten å belaste domstolene unødig. Samtidig krever den at foreldrene har kommet til enighet og at avtalen holder en juridisk og innholdsmessig standard som ivaretar barnets interesser.

Kilder:
Barneloven § 55
Barneloven § 65
Statsforvalteren.no
Tvangsfullbyrdelsesloven

Tvangsbot når opptrappingsplaner ikke er fulg

av
tvangsbot opptrappingsplan

Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A, avsagt 20. mai 2025, tydeliggjør rammene for tvangsfullbyrdelse av samværsrett etter barneloven § 65 når opptrappingsplaner ikke er fulgt. Saken har prinsipiell betydning for forståelsen av hvordan domstolene skal balansere formelle gjennomføringsplaner mot det overordnede målet om å sikre at fastsatt samvær blir realisert til beste for barnet.

Bakgrunnen var en foreldretvist der far, etter Gulating lagmannsretts dom i november 2023, fikk fastsatt en samværsordning i to faser: en opptrappingsperiode med månedlige samvær under tilsyn, etterfulgt av ordinært helgesamvær annenhver uke samt feriesamvær. Opptrappingsperioden skulle gå over åtte måneder, men store deler av denne ble ikke gjennomført. Far krevde deretter at mor skulle ilegges tvangsbot, begrunnet i gjentatte brudd på samværsordningen. Tingretten tok kravet til følge.

Lagmannsretten kom til motsatt resultat. Retten mente at manglende gjennomføring av den første fasen av opptrappingsplanen var til hinder for tvangsfullbyrdelse av senere faser. Etter lagmannsrettens syn var opptrappingsplanen en integrert del av domsslutningen, og manglende oppfyllelse av denne gjorde det umulig å tvangsfullbyrde ordinært samvær.

Høyesterett behandlet saken i avdeling og tok stilling til et kjernepunkt: om tvangsbot kan ilegges når en fastsatt opptrappingsplan ikke er fulgt, men samværets omfang og karakter for øvrig er bestemt i en rettskraftig dom.

Retten fastslo at barneloven § 65 skal tolkes slik at formålet – å sikre gjennomføring av fastsatt samvær – må være styrende. En opptrappingsplan er et prosessuelt verktøy for å legge til rette for samvær, ikke en absolutt forutsetning for at tvangsfullbyrdelse kan skje. Slutningen i en dom må derfor tolkes i sammenheng med premissene, og det avgjørende er at samværets kjerneinnhold ikke endres.

Domstolen viste til at Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 pålegger myndighetene å vektlegge barnets beste som et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn. Dette innebærer også en plikt til å sørge for effektive virkemidler for å håndheve samværsrett. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som verner om retten til familieliv, krever at staten beskytter kontakten mellom barn og foreldre når dette er fastsatt som til barnets beste.

Høyesterett tok utgangspunkt i langvarig rettspraksis, fra Rt-1960-1214 til nyere avgjørelser, som åpner for at tvangsfullbyrdelse kan skje med justeringer av praktiske forhold, også når faktiske endringer har inntruffet siden avgjørelsen ble truffet. Retten viste også til § 65 femte ledd, som gir adgang til å foreta praktiske endringer – som justering av tidspunkter for henting og levering – dersom dette fremmer gjennomføringen av samværet uten å endre dets omfang eller karakter.

Konklusjonen ble at opptrappingsplaner ikke kan fungere som et effektivt hinder for tvangsfullbyrdelse når det ikke foreligger tungtveiende grunner knyttet til barnets beste. Hvis partene allerede har gått videre i samværsordningen, kan retten legge dette nivået til grunn og pålegge tvangsbot ved brudd.

Dommen innebærer at bostedsforeldre ikke kan omgå samværsordninger ved å sabotere innledende opptrappingsfaser, i håp om å blokkere tvangsfullbyrdelse. Den legger også føringer for at tvangsbot skal kunne brukes fleksibelt for å sikre at fastsatte rettigheter blir reelle i praksis.

For advokater og parter i barnerettssaker gir avgjørelsen et tydelig signal om at prosessuelle detaljer ikke skal brukes til å undergrave det materielle innholdet i en samværsavgjørelse. Strategisk innebærer dette at søknader om tvangsbot kan fremmes selv om deler av en opptrappingsplan ikke er gjennomført, forutsatt at det kan dokumenteres at samværsretten i seg selv lar seg gjennomføre uten at barnets beste settes til side.

Kilder:
– Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A, avsagt 20. mai 2025 (domstol.no)
– Advokatbladet, «Trebarnsmor kan ilegges tvangsbot for samværsnekt» (advokatbladet.no)

Oppfølging av samværsavtaler etter domstolsbehandling

av
hvordan følger man opp en samværsavtale etter domstolsbehandling, hva gjør man hvis samværsavtalen ikke blir fulgt, hvordan kan familievernkontoret hjelpe med samvær, når bør man kontakte barnevernet om samvær, kan en samværsavtale endres etter dom, hvordan fungerer tvangsgjennomføring av samvær, hva er barnets beste i samværsspørsmål, hvordan får man justert en samværsordning, hvem kan hjelpe med konflikter om samvær, hvordan fungerer mekling etter en dom, hva skjer hvis en forelder nekter samvær, hvordan kan man sikre at samvær fungerer i praksis, hva gjør man ved brudd på samværsavtale, kan retten fastsette tilsyn under samvær, hvordan avtaler man samvær i ferieperioder, når kan man kreve endring av samværsavtale, hvilke rettigheter har barnet ved samvær, hvordan fungerer tilsynsførers rolle i samvær, hva er forskjellen mellom samværsavtale og dom, hvordan løser man uenighet om samvær, hvilke tiltak kan settes inn ved samværskonflikter, hvordan kan en advokat bistå i samværssaker, hva er konsekvensene av å bryte samværsavtale, kan barnevernet stanse samvær, hvordan planlegge samvær etter rettsavgjørelse, hva er prosessen for tvangsfullbyrdelse av samvær, hvordan påvirker barneloven samværsordninger, når kan retten bestemme nytt samvær, hvordan fungerer samvær ved delt bosted, kan man nekte samvær ved mistanke om vold, hva skjer hvis barnet ikke vil på samvær, hvordan sikre trygt samvær for barnet, kan dommen om samvær ankes, hvordan følger domstolen opp samværsavtaler, hvilke bevis kreves ved brudd på samvær, hvordan fungerer familievernkontorets oppfølging, kan foreldre avtale mer samvær enn dommen sier, hva er foreldres plikter ved samvær, hvordan dokumentere brudd på samværsavtale, kan man søke om midlertidig endring av samvær, hva er rollefordelingen mellom domstol og familievernkontor, hvordan påvirker barnets alder samværsordning, hva gjør man hvis den andre forelderen flytter, hvordan fungerer samvær på tvers av landegrenser, kan man søke støtte til samværsreiser, hva er vanlig samværsordning etter dom, hvordan ivareta barnets behov ved samvær, hva skjer hvis en forelder ikke møter til samvær, hvordan kan foreldresamarbeidet styrkes etter rettsavgjørelse, når kan man be om ny mekling om samvær, hvordan sikre forutsigbarhet i samværsordningen, hva er rettens kriterier for å fastsette samvær

Domstolens arbeid avsluttes formelt sett når dom eller kjennelse er avsagt. Likevel vil det som er bestemt i retten, ikke alltid fungere sømløst i praksis. Overgangen fra en rettsprosess til et fungerende hverdagsliv krever både oppfølging og tilpasning. Det er her familievernkontoret og, i enkelte tilfeller, barneverntjenesten trer inn med tilbud som kan bidra til å gjøre avtalene reelle i barnets hverdag.

Familievernkontoret fungerer som et offentlig, gratis tilbud til foreldre som har behov for støtte etter at rettens avgjørelse er truffet. Tjenesten er tilgjengelig uten henvisning, og kan oppsøkes både av en eller begge foreldre. Et første møte vil gjerne være en kartleggingssamtale, hvor en familieterapeut eller psykolog vurderer hvilke tiltak som kan være aktuelle. Formålet er å styrke samarbeidet om barnet, avklare eventuelle misforståelser og forebygge nye konflikter. Samtalene er ikke juridisk bindende, men kan være en arena for å løse praktiske problemer før de vokser seg store.

Et sentralt tilbud er veiledning om samvær. Mange foreldre opplever at selv om samværsordningen er fastsatt, kan logistiske utfordringer, kommunikasjonsproblemer eller uforutsette hendelser skape nye uenigheter. Familievernkontoret kan bidra med konkrete forslag til endringer eller tilpasninger som begge parter kan enes om. Disse endringene kan i noen tilfeller gjennomføres uten ny rettsbehandling, så lenge begge er enige.

Videre tilbyr familievernkontorene kurs, som «Fortsatt Foreldre», hvor deltakerne får verktøy for å håndtere foreldrerollen når parforholdet er avsluttet. Kursene tar for seg kommunikasjon, konfliktforebygging og hvordan man kan ivareta barnet følelsesmessig i en situasjon med to hjem. For mange er dette et viktig supplement til rettens avgjørelser, fordi det gir et mer praktisk og hverdagsnært fokus enn det som kan oppnås i en rettssal.

Barneverntjenesten har en mer avgrenset, men samtidig kritisk rolle i denne fasen. Selv om barnevernet først og fremst håndterer saker der barn har behov for beskyttelse, kan de i enkelte tilfeller bistå med råd og tiltak også i foreldrekonflikter som ikke innebærer akutt fare. Dette kan være aktuelt dersom samarbeidet bryter sammen i den grad at barnet risikerer å miste kontakt med en av foreldrene, eller dersom det oppstår vedvarende utrygghet rundt samværsordningen. I slike situasjoner kan barnevernet, i samarbeid med familievernkontoret, iverksette tiltak som observasjon av samvær, veiledning under samvær eller midlertidige justeringer for å sikre barnets beste.

For foreldre som har mistet omsorgen gjennom en omsorgsovertakelse, har familievernet også et særskilt mandat. De skal kunne tilby støtte til å bearbeide situasjonen, bistå i å finne nye måter å være forelder på, og sikre at samværet som eventuelt er fastsatt, fungerer best mulig. Denne oppfølgingen er frivillig, men kan være avgjørende for å bevare relasjonen mellom forelder og barn over tid.

En særlig utfordring etter rettsavgjørelser er å håndtere situasjoner der én forelder opplever at den andre ikke følger avtalen. Familievernkontoret har ikke myndighet til å sanksjonere, men kan bidra til å avklare årsaker til brudd og finne løsninger. I noen tilfeller kan det være nødvendig å bringe saken tilbake til retten, men ofte kan en uformell avklaring være tilstrekkelig. Dette understreker viktigheten av å opprettholde en kommunikasjonskanal – selv om den er begrenset – for å løse praktiske spørsmål.

Det er også verdt å merke seg at både familievernkontoret og barnevernet arbeider innenfor klare rammer for taushetsplikt og dokumentasjon. Samtaler på familievernkontoret blir normalt ikke journalført i en form som kan brukes i retten, med mindre partene samtykker til det. Dette gir et tryggere rom for å snakke åpent, uten frykt for at alt blir del av en prosess.

Målet med oppfølgingen er ikke å gjenåpne konflikten, men å bidra til at barnet får den stabiliteten loven forutsetter. En avtale eller dom er i utgangspunktet et juridisk styringsverktøy; det er først når den etterleves og fungerer i hverdagen, at den får reell verdi. For å oppnå dette må både foreldre og støtteapparatet være villige til å se fremover, og tilpasse seg barnets behov i en situasjon som ofte endrer seg over tid.

Det kan derfor være hensiktsmessig å se på domstolens avgjørelse som et utgangspunkt – ikke et endepunkt. De etterfølgende tiltakene, enten de kommer fra familievernkontoret, barnevernet eller i form av frivillig samarbeid mellom foreldrene, er nødvendige for at barnet faktisk skal få den tryggheten og kontinuiteten som er intensjonen bak rettens vedtak.

Kilder
Domstolens informasjon om samarbeid etter dom: regjeringen.no
Nasjonal veileder for foreldretvister: domstol.no
Familievernkontorets rolle og tilbud: foreldreforalltid.no
Familievernet ved omsorgsovertakelse: regjeringen.no
Kurs som «Fortsatt Foreldre»: fhi.no
Barnets beste som rettsprinsipp: familierettsadvokater.no

Forståelse og implementering av samværsrett i barneloven

av
Barneloven, samværsrett, foreldreansvar, reisekostnader samvær, fylkesmannen samværsavtale, tvangsfullbyrdelse samvær, barnets beste, fleksibel samværsordning, foreldresamarbeid, økonomisk ansvar samvær, forholdsmessig kostnadsdeling, informasjonsplikt samvær, rimelighetsvurdering samvær, familierett, rettslig avtale samvær, barnefordeling, foreldreavtale, barns rettigheter, rettslig regulering samvær, foreldretvister, praktisk gjennomføring samvær. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer barneloven § 42 første ledd annet punktum for foreldrenes ansvar i samværsrett? Hvilken plikt har foreldrene i henhold til barneloven § 43 tredje ledd ved endringer i samvær? Hvordan reguleres fordeling av reisekostnader i barneloven § 44? Når kan retten foreta en rimelighetsvurdering for fordeling av reisekostnader i samværssaker? Hvordan kan fylkesmannen involveres i saker om reisekostnader til samvær?

I henhold til barneloven § 42 første ledd annet punktum, er det et felles ansvar for foreldrene å sikre oppfyllelsen av barnets samværsrett. Denne bestemmelsen understreker at foreldrene selv har en sentral rolle i å forme og avtale de praktiske aspektene ved samværet. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til, hvordan henting og følging av barnet skal organiseres. Denne avtalefriheten gir rom for fleksibilitet og tilpasning til familiens individuelle behov, men forutsetter samtidig et samarbeid og en felles forståelse mellom foreldrene.

Beskjedsplikt ved endringer i samvær

Et annet viktig punkt i barneloven er § 43 tredje ledd, som omhandler foreldrenes plikt til å informere hverandre i god tid hvis det oppstår endringer i det planlagte samværet. Denne bestemmelsen sikrer at begge foreldre er informert og kan tilpasse seg endringer, noe som er essensielt for å opprettholde en stabil og forutsigbar hverdag for barnet.

Økonomiske hensyn i samvær

Barneloven § 44 fokuserer på den økonomiske siden av samværsrett, spesielt når det gjelder deling av reisekostnader. Hovedregelen er at disse kostnadene deles mellom foreldrene i forhold til deres inntekter, med mindre noe annet er avtalt. Dette kan omfatte reisekostnader for barnet, samt nødvendige reisekostnader for foreldrene i forbindelse med henting og bringing. Denne bestemmelsen sikrer en rettferdig fordeling av utgifter, samtidig som den tar hensyn til hver forelders økonomiske kapasitet.

Særskilte hensyn og rimelighetsvurderinger

Loven åpner også for at retten kan foreta en rimelighetsvurdering for å bestemme en annen fordeling av reisekostnadene hvis særlige grunner gjør dette rimelig. Dette inkluderer en helhetlig vurdering av begge foreldrenes totale situasjon, som deres økonomi, reisevei og -måte. Denne fleksibiliteten i loven er viktig for å sikre at barnets beste alltid er i fokus, og at løsningene tilpasses familiens unike omstendigheter.

Rolle av fylkesmannen og tvangsfullbyrdelse

I tilfeller der det er enighet mellom foreldrene, kan spørsmål om reisekostnader håndteres av fylkesmannen i stedet for domstolen. Dette gir en mer tilgjengelig og mindre formell ramme for å løse slike saker. I tillegg, hvis begge foreldrene ønsker det, kan fylkesmannen fastsette at en skriftlig avtale om deling av reisekostnader kan tvangsfullbyrdes, noe som gir avtalen en større grad av rettslig tyngde.

Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

av

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.

I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

«Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.»

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.