lov om personnavn

Fornavn og dets betydning i loven om personnavn

av
Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, navneloven, fornavn, etternavn, lov om personnavn, navnevalg, tradisjonelle fornavn, kulturelle fornavn, Folkeregisteret, navneloven § 8, norsk navneskikk, doble etternavn, navneendring, lovgivning om navn, navnevalgprosess, identitet og navn, regler for fornavn, navnerettigheter, opphav som fornavn, navnelovgivning, fornavn i utlandet, mellomnavn, skjønnsmessige vurderinger, juridiske aspekter av navn, etternavn som fornavn, lovbegrensninger på fornavn, navneskikk i Norge, betydningen av fornavn, navnebruk i samfunnet, norsk lov om navn, navneendringsprosedyre.

I det foregående blogginnlegget diskuterte vi den norske navneloven og forskjellige aspekter ved navnevalg, særlig fokusert på doble etternavn. Denne gangen skal vi ta en nærmere titt på paragraf 8 i navneloven, som omhandler reglene for fornavn.

§ 8 i navneloven fastsetter bestemmelser knyttet til valg av fornavn. Som loven presiserer, kan man ikke velge et fornavn som allerede er registrert i Folkeregisteret som etternavn eller mellomnavn. Det er imidlertid noen unntak til denne regelen. Et navn som er registrert som etternavn eller mellomnavn, kan likevel velges som fornavn dersom det har en tradisjon eller opphav som fornavn, både i Norge eller i utlandet. I tillegg kan navn med tradisjon i kulturer som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, også tas i bruk som fornavn.

Denne bestemmelsen er viktig for å bevare den tradisjonelle distinksjonen i norsk navneskikk mellom fornavn og etternavn. Sammen med § 3 tredje ledd nr. 3 opprettholder disse to bestemmelsene det klare skillet mellom de to typer navn.

Navneloven gir ikke noen eksplisitt grense for antall fornavn en person kan ha. Imidlertid er det verdt å merke seg at dersom noen ønsker å ha et stort antall fornavn, kan det komme til et skjønnsmessig vurderingsspørsmål, og det kan være mulig at meldingen om de ønskede fornavnene kan bli nektet i henhold til § 10 i loven.

Ved valg av fornavn er det viktig å være klar over de begrensningene som loven pålegger. Formålet med reglene er å sikre at navnevalget ikke forårsaker forvirring eller konflikt med allerede eksisterende navn. Samtidig er loven fleksibel nok til å tillate bruk av tradisjonelle eller kulturelle fornavn som gir en dypere betydning til individets identitet.

Å forstå § 8 i navneloven er derfor avgjørende for alle som vurderer å velge eller endre fornavn. Reglene gir veiledning og en klar ramme for å sikre en harmonisk og sammenhengende bruk av navn i det norske samfunnet. Så neste gang du tenker på fornavnet ditt eller navnet til en nyfødt, kan det være lurt å ta en nærmere titt på disse bestemmelsene for å sikre en smidig og rettmessig navnevalgprosess.

§13 – Søksmål ved navneendring

av
Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Dersom noen mener at deres rettigheter er krenket som følge av et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, har vedkommende rett til å fremme søksmål innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.

Bestemmelsen i §13 tilsvarer tidligere §22 i navneloven fra 1964 og følger også NOU-utkastet i §12, som tidligere nevnt i punkt 9.2. Her oppstilles det imidlertid en todelt tidsfrist for å reise søksmål. På den ene siden må søksmålet være reist innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det, som beskrevet i første punktum. På den andre siden må søksmålet uansett være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, som beskrevet i annet punktum.

Søksmålet kan rettes mot staten eller mot den private parten som vedtaket gjelder. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å rette søksmålet mot den private parten, da en dom mot staten som kjennes ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Når søksmålet rettes mot den private parten, vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Dersom for eksempel et nytt etternavn angripes fordi det ligner for mye på et beskyttet etternavn eller på et allment kjent firma, jf § 3 tredje ledd, må søksmålet også reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, for eksempel etter samtykke eller etter ett av alternativene i § 4. I motsatt tilfelle vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt har krenket saksøkerens rettigheter og som må anses ugyldig som en forutsetning for å frata den som senere har tatt navnet, retten til å beholde det.

Navneloven § 2: Plikt til å velge navn for barn

av
Meklingsapparat, Godkjenning av meklere, Mekleransvar, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Meklingsbevillinger, Meklingsprosess, Mekling etter samlivsbrudd, Foreldreansvar, Meklingsgebyr, Meklingsordning, Kvalifiserte meklere, Mekling i Norge, Ventetid mekling, Barneloven, Ekteskapsloven, Dimensjonering av meklingsapparatet, Geografisk tilgjengelighet mekling, Valgfrihet for foreldre, Meklerkompetanse, Effektiv mekling, Meklingsprosessens betydning, Rettigheter ved samlivsbrudd, Konfliktløsning mekling, Meklingstjenester, Meklerbevilling, Retningslinjer for meklere, Mekleransettelse, Mekling og barnets beste, Mekling og juridiske krav, Tidsrammer for mekling.

Når et barn når seks måneders alder, er det pålagt at den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sender en melding om hvilket navn barnet skal ha.

Dersom barnet når seks måneder uten at en slik melding er sendt, eller hvis meldingen ikke kan godtas av en eller annen grunn, vil barnet få morens etternavn. Dette gjelder ikke for etternavn som er nevnt i § 4 første ledd nr. 2. Hvis moren ikke har et annet etternavn, vil barnet i stedet få morens fornavn med en ending som viser slektskapet.

Det er viktig å merke seg at paragrafen svarer til tilsvarende bestemmelser i den tidligere navneloven fra 1964 (§§ 2 og 14). Imidlertid er det en forskjell i forhold til den tidligere loven, da lovforslaget her ikke skiller mellom førstegangs navnevalg og senere navneendringer. Ved førstegangs navnevalg etter denne paragrafen har foreldrene de samme valgmulighetene som ved senere endringer av barnets navn.

Selv om begge foreldrene har del i foreldreansvaret, kan en melding om navnevalg bli godtatt fra kun en av dem dersom det finnes en særlig grunn til dette. Dette fremgår av § 12 i loven, som gir visse unntak fra kravet om at begge foreldre må sende inn meldingen.

Denne bestemmelsen sikrer en strukturert og ordnet praksis for navnevalg for barn og er en videreføring av tidligere lovgivning på området. Gjennom å følge denne paragrafen, vil vi kunne sikre en klar og entydig identifikasjon av barnet i samfunnet.

Endringer i etternavn i henhold til Navneloven § 6: Stavemåte og kjønnsbestemte endinger

av
endre etternavn, navneendringer, stavemåte i etternavn, kjønnsbestemt ending, navneloven § 6, etternavn i Norge, navneendringsprosess, endre etternavn juridisk, adoptantens etternavn, navnevedtak, lov om personnavn, adoptert barn, navneregler, endre navn i loven, etternavn etter adopsjon, lovendringer i etternavn, juridisk veiledning navneendring, endring av navn i loven, stavemåte i navnet, endre navnet på barnet, endre navn etter adopsjon, kjønnsbestemt ending i navnet, juridiske aspekter av navneendring, nylagde etternavn, endring av navneprosessen, endre navnet sitt, juridiske råd om navneendring, navneendring ved adopsjon, adopsjonsloven, navneendring i samme etternavn

I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på bestemmelsene i Navneloven § 6 som omhandler endringer i etternavn. Det kan være situasjoner der man ønsker å justere stavemåten av sitt etternavn for å gjøre det mer likt den alminnelige uttalen eller skriftspråket generelt. Vi skal også utforske hva loven sier om endringer av kjønnsbestemte ending i etternavnet.

Endringer i stavemåte:
Navn som ligner hverandre i uttale og skrivemåte, regnes i utgangspunktet som separate navn. Når en person foretar en endring i stavemåten av sitt etternavn, betraktes dette som å ta et nytt navn. Dersom den nye stavemåten er et beskyttet etternavn, vil det kreves samtykke fra andre som allerede bærer det samme etternavnet, i samsvar med § 3 annet ledd. Hvis det derimot er en stavemåte som tidligere ikke har vært i bruk, må kravene til nylagde etternavn i § 3 tredje ledd være oppfylt. Bestemmelsen i § 6 gir oss en viktig klarhet i situasjoner der stavemåten endres, og gir veiledning om hvilke krav som må oppfylles.

Endringer av kjønnsbestemte ending:
En endring av etternavnets kjønnsbestemte ending anses ikke som å ta et nytt navn. Dette betyr at dersom en person ønsker å justere kjønnsbestemt ending i sitt etternavn, vil det ikke regnes som en navneendring i lovens forstand. Denne bestemmelsen tar hensyn til kjønnsforskjeller som kan påvirke etternavn og gir en klar retningslinje for slike endringer.

Bakgrunnen for bestemmelsen:
Bak bestemmelsen i § 6 ligger ønsket om å tydeliggjøre hvilke endringer i stavemåte og kjønnsbestemte ending som betraktes som å ta et nytt navn, og hvilke endringer som ikke gjør det. Denne avklaringen er viktig for å sikre at lovverket håndterer ulike situasjoner knyttet til etternavn på en rettferdig og hensiktsmessig måte.

Behandling av endringer i henhold til navneloven:
Selv om endringer som nevnt i § 6 ikke regnes som å ta et nytt navn, skal de likevel behandles som navneendringer i tråd med lovens saksbehandlingsregler. Dette betyr at det må sendes inn en melding om endringen, og endringen blir først gjennomført når det er truffet vedtak om å godta meldingen om endringen. Disse saksbehandlingsreglene sikrer en nøye og rettferdig vurdering av endringene i etternavn.

Navneloven § 6 gir oss klare retningslinjer for endringer i stavemåte og kjønnsbestemte ending i etternavn. Ved justering av stavemåte, vil det i utgangspunktet anses som å ta et nytt navn, med mindre det allerede er et beskyttet etternavn eller en tidligere ubrukt stavemåte. Endringer i kjønnsbestemte ending anses ikke som å ta et nytt navn. Uansett endringer skal de behandles som navneendringer i henhold til lovens saksbehandlingsregler for en rettferdig og gjennomsiktig prosess.