Tilknytning handler om hvordan båndet mellom et barn og dets omsorgspersoner gradvis etableres og utvikles gjennom de første leveårene. Det er en prosess som ikke kan tvinges frem, men som formes gjennom gjentatte erfaringer av trygghet, forutsigbarhet og omsorg. Forskning viser at dette båndet normalt er etablert i løpet av barnets første to til tre leveår, men grunnlaget legges fra fødselen og påvirkes kontinuerlig av kvaliteten på samspillet mellom barnet og omsorgspersonene.
I tidlig barndom er det omsorgspersonenes evne til å reagere på barnets behov som er avgjørende. Når et barn uttrykker ubehag gjennom gråt, uro eller fysisk tilnærming, er det ikke bare en umiddelbar respons på en konkret hendelse, men en del av et biologisk og psykologisk system som søker trygghet. Reaksjonen fra omsorgspersonen bidrar til å bygge barnets forståelse av omverdenen og av relasjonen til denne personen. Over tid vil barnet danne forventninger til hvordan dets behov blir møtt, noe som utgjør selve kjernen i tilknytningsmønsteret.
Selv om foreldrene ofte er de første og viktigste tilknytningspersonene, kan barn etablere bånd til andre voksne, spesielt i situasjoner der foreldrene ikke er til stede eller ikke er primære omsorgsgivere. Barnehageansatte, besteforeldre eller andre stabile voksne kan bli sentrale tilknytningsfigurer. I profesjonelle omsorgssituasjoner tilrettelegges det gjerne for dette gjennom en primærkontaktordning, der én voksen har et særlig ansvar for å være barnets trygge base i starten.
Innenfor tilknytningsforskningen opererer man med flere hovedkategorier for å beskrive ulike mønstre. Disse betegnes ofte som sikker tilknytning, usikker-unnvikende tilknytning, usikker-motvillig (ambivalent) tilknytning og usikker-desorganisert tilknytning. Sikker tilknytning kjennetegnes av at barnet opplever omsorgspersonen som en pålitelig og tilgjengelig støtte. De usikre formene kan innebære at barnet tilpasser seg ved å trekke seg unna, være uforutsigbart klamrende eller vise motstridende atferd, avhengig av hvordan omsorgspersonen har møtt barnets behov over tid.
Betydningen av tilknytning strekker seg langt utover barndommen. Et trygt tilknytningsforhold kan gi barnet et utgangspunkt for å håndtere stress, inngå i relasjoner og møte utfordringer senere i livet. Motsatt kan en utrygg tilknytning skape økt sårbarhet for vansker i mellommenneskelige relasjoner, psykisk helse og evnen til å søke hjelp ved behov.
I noen tilfeller blir spørsmål om tilknytning sentrale i juridiske prosesser, for eksempel ved omsorgsovertakelser. Dersom barnet har manglende eller utrygg tilknytning til foreldrene, kan dette være et moment som vektlegges i vurderingen av barnets beste. Etter en omsorgsovertakelse er det avgjørende at barnet får mulighet til å etablere en ny trygg base hos fosterforeldre eller andre omsorgsgivere. Dette forutsetter at kontakt med biologiske foreldre gjennomføres på en måte som ikke hemmer barnets mulighet til å knytte seg til de nye omsorgspersonene.
Tilknytning til flere personer er ikke bare mulig, men ofte gunstig, så lenge barnet har minst én primærperson som gir en stabil opplevelse av trygghet. For foreldre som ikke lenger har daglig omsorg, kan det innebære en balanse mellom å opprettholde en betydningsfull relasjon og å respektere barnets behov for å skape et sterkt bånd til nye omsorgsgivere. I praksis kan dette bety at samvær tilpasses slik at barnet får rom til å etablere seg i sin nye hverdag, samtidig som det opplever kontinuitet i relasjonen til biologiske foreldre.
Barns tilknytningsbehov er dynamiske og påvirkes av alder, utviklingsnivå og livssituasjon. Små barn trenger hyppigere fysisk nærhet og direkte omsorg, mens eldre barn kan opprettholde trygghet i relasjonen gjennom forutsigbare avtaler og emosjonell tilgjengelighet. Endringer i omsorgsordninger, flytting eller andre store livshendelser kan kreve ny tilpasning og støtte for at barnet skal kunne opprettholde eller gjenopprette trygg tilknytning.
Fagfeltet understreker at tilknytning ikke er et statisk trekk ved barnet, men et produkt av samspill over tid. Gode tiltak, enten i hjemmet, hos fosterforeldre eller i barnehage og skole, kan styrke barnets opplevelse av trygghet, selv om det tidligere har hatt en utrygg tilknytning. Dette forutsetter at omsorgspersonene har både kunnskap om tilknytningsprosesser og evne til å omsette denne kunnskapen i daglig praksis.
Kilder:
Brandtzæg, I., Torsteinson, S., & Øiestad, G. (2011). Se barnet innenfra. Gyldendal Akademisk.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). (2023). Tilknytning og relasjoner.
Store norske leksikon. (2024). Tilknytning. https://snl.no/tilknytning
