Når foreldrekonflikter utvikler seg til et nivå der den ene forelderen setter spørsmålstegn ved den andres omsorgsevne eller samværskompetanse, skapes et krevende utgangspunkt for både samarbeidsprosesser og rettslig behandling. Påstandene er ofte knyttet til erfaringer fra samlivet eller hendelser i forbindelse med samlivsbruddet, og de løftes frem som indikatorer på at det foreligger en risiko for barnet. I slike situasjoner presenteres dette som grunnlag for at samvær må begrenses, i noen tilfeller så betydelig at det reelt sett innebærer en kraftig reduksjon av barnets kontakt med en av foreldrene.
Responsen fra den som blir møtt med anklager, vil være avgjørende for hvordan saken utvikler seg. Noen velger en ren tilbakevisning og hevder at beskyldningene er uten substans, og at de heller viser at motparten ikke ønsker et reelt samarbeid om barnet. Denne linjen følges ofte av en motfortelling som peker på at det er den andre forelderen som har mangler, for eksempel psykiske utfordringer, emosjonell ustabilitet eller konfliktskapende atferd. I andre tilfeller vil den anklagede forklare tidligere negativ atferd som et resultat av en belastende livssituasjon, eller som noe som oppstod i samspillet med den andre forelderen.
Et særtrekk ved enkelte saker er når den som får kritikk, erkjenner problemene og viser vilje til å arbeide med dem. Deltakelse i strukturerte tiltak som «Fortsatt Foreldre» eller «Circle of Security» (COS), individuell terapi eller familiebehandling kan være konkrete grep som både domstolen og sakkyndige legger vekt på. Erfaringer fra praksis viser at der det er rom for å anerkjenne motpartens bekymringer og sette inn målrettede tiltak, er det langt større sjanse for at saken løses gjennom forlik eller avtaler, uten at en omfattende rettsprosess blir nødvendig.
I motsatt ende står sakene der anklagene møtes med avvisning uten forsøk på å forstå eller imøtegå innholdet i bekymringen. Dette kan forsterke konflikten og ofte føre til at retten i større grad må basere seg på uavhengige vurderinger. Sakkyndigrapportene blir da sentrale, sammen med opplysninger fra barnevern, skole, helsetjeneste eller andre som har sett foreldrenes samspill og barnets reaksjoner. I slike situasjoner preges prosessen ofte av dyp gjensidig mistillit, og mulighetene for å etablere et konstruktivt samarbeid om barnet blir tilsvarende begrenset.
Retten må uansett holde fast ved prinsippet om barnets beste som det styrende hensynet. Selv om mye av argumentasjonen fra partene handler om fortidige hendelser, er det barnets nåværende omsorgssituasjon og fremtidige behov som skal være avgjørende. Kontinuitet, stabilitet og trygghet er sentrale faktorer, men retten vil også se på hvordan en løsning kan legge til rette for at barnet opprettholder og utvikler relasjoner til begge foreldre.
I enkelte saker vil retten måtte vurdere om samvær kan gjennomføres trygt med tilpasninger, som for eksempel gradvis opptrapping, bruk av tilsyn eller veiledet samvær. Dette er særlig aktuelt der bekymringene knytter seg til foreldrenes samspill med barnet, og hvor risikoen kan håndteres gjennom strukturerte rammer. Tiltakene fungerer både som et vern for barnet og som en mulighet for den aktuelle forelderen til å dokumentere omsorgsevne og samværskompetanse over tid.
Når foreldrene selv klarer å erkjenne utfordringene og viser reell vilje til samarbeid, har saken et helt annet utviklingspotensial. Slike saker kan ofte avsluttes med en avtale som gir barnet stabilitet, samtidig som foreldrene får på plass mekanismer for å håndtere fremtidige uenigheter uten rettslig inngripen. Det motsatte bildet ser man når partene fastholder påstandene uten å bevege seg i retning av løsninger. Da øker risikoen for langvarig konflikt og gjentatte rettsrunder, noe som i seg selv kan være belastende for barnet.
Den avgjørende utfordringen for retten er derfor å skille mellom reelle bekymringer som krever tiltak, og strategiske påstander som primært tjener en partsposisjon i konflikten. Dette krever grundig bevisvurdering og en bevissthet om at barnets stemme, når den kan innhentes på en trygg og uavhengig måte, gir et viktig supplement til de øvrige kildene. Til syvende og sist er det ikke styrken i retorikken som avgjør, men kvaliteten på den dokumentasjonen som underbygger partenes standpunkter, og hvilke løsninger som best ivaretar barnets totale livssituasjon.
Kilder
- Barnelova (1981) §§ 48, 43, 61
- NOU 2020: 14 Ny barnelov – til barnets beste
- Bufdir: Foreldreveiledningsprogrammer «Fortsatt Foreldre» og «Circle of Security»
- Skjørten, K. (2019). Barn, samlivsbrudd og foreldrekonflikter
